digme: blogg

Blåmåne

Den siste tida har flere aviser fortalt oss at i kveld, nyttårsaften, ser vi et fenomen som på engelsk kalles blue moon og om vi ikke har hatt det før fikk vi det norske ordet blåmåne. Vakkert og poetisk, men dessvere er dagens fenomen noe som heller burde fått navnet trykkfeilsmåne.

Den forklaringen avisene har gitt oss er at begrepet blåmåne brukes når månen er full for andre gang i løpet av en måned (eller kalendermåned for å være litt pirkete). Med henvisning til det engelske faste uttrykket once in a blue moon har noen aviser deretter påstått at dette er et sjeldent fenomen. Dessverre bare tull fra ende til annen.

At månen er full to ganger i løpet av en måned skjer regelmessig, i gjennomsnitt er det 2½ år mellom hver gang. Noen år skjer det to ganger i løpet av ett år. Da er det fullmåne to ganger i januar og to ganger i mars. Årsaken er at selve månefasen, det vi kaller en synodisk måned, er 29 døgn 12 timer 44 minutter og 2,9 sekunder. Kalendermåneden februar er kortere enn dette, de andre månedene er lengre. I løpet av en hundreårsperiode er det fullmåne to ganger i løpet av en måned hele 41 ganger, og jeg tror ikke det er grunnlag for å si at dét er et sjeldent fenomen.

Uansett, den enkle definisjonen som sier at den andre fullmånen i en måned kalles blåmåne er feil og feilen oppsto i en artikkel i tidsskriftet Sky & Telescope i 1946. Artikkelens tittel var for øvrig Once in a blue moon. Tittelen var det redaktøren som laget, uten å sjekke med artikkelforfatteren. Denne artikkelen ble mange år senere referert på radio og spredd videre i løpet av 1980-årene. Først i 1999 ble feilen oppdaget og en rettelse publisert, men 10 år står denne kun igjen som et eksempel på hvor liten oppmerksomhet en rettelse ofte får.

Artikkelen i Sky & Telescope var en av to artikler som viste til en definisjon av begrepet blue moon i 1937-utgaven av Maine Farmer's Almanac, men denne definisjonen har ingenting med kalendermåneder å gjøre. Den er knyttet til de fire årstidene som i denne sammenhengen avgrenses av solverv og jevndøgn. Hver årstid har vanligvis tre fullmåner, som forskjellige tradisjoner gir hvert sitt navn (og, nei, vi regner ikke januar, februar osv med i disse navnetradisjonene). Når en årstid nå og da har fire fullmåner får den fjerde månen i en årstid i følge nevnte almanakk navnet blue moon, blåmåne.

Skal vi følge definisjonen til almanakken er kveldens fullmåne slett ingen blåmåne. Neste blåmåne blir derimot i november 2010 (om jeg ikke tar feil, men jeg har ikke tenkt å justere for lengde- og breddegrad og kontrollregne i kveld). En annen detalj er at det ikke er så vanlig å la jevndøgn og solverv definere overgangen mellom årstidene, så dermed kan beregningen av de blå månene skje på enda en måte.

Nå gir ikke denne historien fra forrige århundre noen ordentlig forklaring på hvordan begrepet blue moon har kommet inn i det engelske språket. Opprinnelsen er sannsynligvis knyttet til hvordan kirken beregner datoen for påsken. Gjennom tidene har forskjellige beregningsregler blitt brukt, og det har vært (og er fortsatt) uenighet om hvilken beregningsregel som er den riktige. Noen ganger var månefasene slik at påsken ville komme rent for tidlig, noe som den engelske kirken ganske enkelt korrigerte ved å kalle den tidlige fullmånen for belewe, et ord som kan bety både blå og falsk.

Yf they say the mone is belewe, we must believe that it is true. (1528)

Lenke til denne artikkelen: Blåmåne

Grunnstoff for det neste tiåret

Det nærmer seg årsskifte, og vi går inn i et nytt tiår. Da er det gøy å spekulere litt om hva som blir viktig framover. Tilgang på vann som er så rent at det kan drikkes er allerede en utfordring flere steder. Fossile brennstoff, som kull og olje, er både en begrenset ressurs og et miljøproblem når vi forbruker det. Dette er utfordringer som sannsynligvis blir større det neste tiåret, dessverre.

Eirik Newth har nevnt viktige metaller i 2050-bloggen. Det er interessant å studere illustrasjonen fra tidsskriftet New Scientist som Eirik har funnet fram, men det er viktig å merke seg at beregningene raskt kan endre seg på grunn av ny teknologi eller på grunn av økende satsing på enkelte typer eksisterende teknologi. Dersom en langt større andel av verdens bilproduksjon blir elektriske biler vil behovet for enkelte råstoffer endre seg merkbart.

Novemberutgaven 2009 av Scientific American har en presentasjon av den utfordringen det vil være å dekke verdens behov med ren energi. Slike prosjekter vil øke behovet for bl.a. litium, et grunnstoff Eirik nevner i sitt blogginnlegg. I tillegg til at rundt halvparten av verdens kjente forekomster av litium finnes i Bolivia så er over en fjerdedel av verdens kjente forekomster i nabolandet Chile. Deretter kommer Kina som har 10 prosent av forekomstene.

Både elektriske biler og vindkraftverk har behov for grunnstoffet neodym som bl.a. brukes til å lage lette, men kraftige permanentmagneter, og andre sjeldne jordmetaller. I dag er det Kina som står for 95 prosent av verdens produksjon av sjeldne jordmetaller. Nå finnes det forekomster av sjeldne jordmetaller andre steder, men det er svært lite produksjon annet enn i India. Det kan være greit å ha slike detaljer i minne når en funderer over klimaforhandlinger i København nå og hva nå enn det blir av slike forhandlinger i framtiden. Vi har et oljefond, men det er nye land som har mye av framtidens viktige ressurser.

Lenke til denne artikkelen: Grunnstoff for det neste tiåret