digme: blogg

Parasitter til lunsj

Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Almås mener at bloggere er parasitter som lever av papiraviser. Vampus har tydeligvis blitt husvarm på redaktørforeningens årsmøte og snakker om å se på maling som tørker. Almås har spisset et utsagn fra i fjor, men den gang mente tydeligvis Vampus at maling som tørker var undervurdert.

Det er vanskelig å mene noe om bloggere, for blogging er større grad et format enn det er en sjanger. Spennet går fra å skrive dagbok på nett, noe vi kan kalle en slags digital navlelo, via mediekommentarer til noe vi kan kalle borgerjournalistikk hvor bloggen er et publiseringsverktøy mer enn en sjangerbetegnelse. Det er vanskelig å ha én mening om alt.

Jeg tror jeg vil begrense meg til bloggene som kommenterer de etablerte mediene i tillegg til å kommentere hva som står i andre blogger. Jeg vet ikke helt om det er disse Almås mener er parasitter, men jeg vet heller ikke så mye om hvordan verden ser ut fra innsiden av en avisredaksjon. Jeg har mer lyst til å sammenligne mange av disse bloggene med samtalene vi ofte har rundt lunsjbordet og småpraten i kaffepauser på jobben. Hva som står i avisen og hva som ble vist på fjernsyn kvelden før er ikke noe uvanlig samtaletema. Mange blogger fortsetter diskusjonen på nett, og noen føler nok at de kan spisse synspunkter og argumentasjon mer når de diskuterer på nettet.

Jeg tror også at blogger kan ha en rolle i massekommunikasjon ved at noen blogger kan virke som opinionsdannere, jf. den klassiske modellen til Lazarsfeld m.fl. Hvem som faktisk er opinionsdannere er antagelig det interessante for en avisredaksjon, og ikke at det store flertallet av bloggene ikke er halvparten så interessante som gårsdagens aviser. De færreste bloggere er journalister, og de velger saker etter innfallsmetoden framfor en faglig vurdering av hva som har nyhetsverdi.

Det er mulig at bruken av ordet parasitt er et uttrykk for at Almås helst så at koblingen mellom avisredaksjonene og leserne var så godt som intravenøs, men som beskrivelse av massekommunikasjon er den modellen for lengst gått ut på dato.

Et spørsmål for aggregatorer som sonitus.org er om de er med på å løfte fram opinionsdannere, eller om det er opinionsdannere som bidrar til at sonitus kan bli mer enn gjennomsnittlig interessant. Det er lov å svare begge deler.

Lenke til denne artikkelen: Parasitter til lunsj

Viktigst, mektigst eller best

Iskwew spør hva det er som gjør en blogg viktig, og sonitus.org har ment noe om hva som er Norges viktigste blogger. Svenske Ekonominyheterna har nettopp utpekt de 11 tyngste bloggene i Sverige. Egentlig er det vel opptakten til agurksesongen. Norske nettaviser har for lengst pekt ut verdens beste blogger og kåret Norges beste blogger. Hva er det som gjør slike rangeringer så interessant?

Jill Walker har skrevet en god definisjon på begrepet blogg. Det er først og fremst en personlig og uformell stemme på verdensveven. Ordet har nok fått flere meninger. Nettavisene kaller det gjerne blogg når de legger ut materiale som ikke går den vanlige veien via desk og redaktør, og ikke minst om det materialet de legger ut uten å betale vederlag til forfatteren. I dagligtale bruker noen ordet blogg om et enkelt innlegg på en blogg, og jeg har en mistanke om at noen viderefører dette til kommentarer lesere kan skrive til enkelte artikler i nettavisene.

For å vende tilbake til ordbokdefinisjonen så er det gjerne et av tre kriterier som avgjør hvilke blogger som havner på leselisten min. En mulighet er at bloggen fokuserer på et fagområde eller hobby jeg interesserer meg for, det kan være at bloggen er godt skrevet og skaper interessante diskusjoner, eller det kan rett og slett være at jeg kjenner den som skriver bloggen. Noen vurdering av om bloggen er viktig eller populær gjør jeg ikke. Det hender jeg er innom blogger fordi de skrives av mennesker som er er kjente eller etablerte på andre områder, for eksempel politikere, men de havner ikke på lista over blogger jeg leser regelmessig av den grunn. Som Iskwew sier er det summen som er viktig, ikke en enkelt blogg eller to.

Aggregatorer som gjør et redaksjonelt utvalg fra andre blogger, for eksempel sonitus.org, kan være interessante for å plukke opp interessante saker og finne nye bloggere. Å besøke aggregatorer som ikke gjør noe redaksjonelt utvalg blir nesten som å stikke hodet inn i bloggosfæren og si "hva skjer'a?"

Å bi rangert høyt eller få god omtale er å få anerkjennelse, og det er gjerne noe de fleste av oss ønsker. Det fører også til at disse rangeringene av hvem som er viktigst, best og har mest innflytelse får en del interesse.

For min egen del er det langt enklere å velge hvilke blogger jeg skal følge med på og lese. Det koker ned til hvilke blogger som er viktigst for meg.

Fordi jeg blogger selv er det interessant nok hva som gjør at andre leser det jeg skriver og kommer tilbake for å se om jeg har skrevet mer. Det har stor betydning for hvordan jeg skriver, men mindre betydning for hvilke saker jeg velger å skrive om. Da er det viktigste hva jeg har lyst til å skrive om, og ikke hva jeg tror andre har lyst til å lese om. Om det jeg skriver skulle finne på å bli et viktig innlegg i samfunnsdebatten så er det bare en uventet bonus.

Lenke til denne artikkelen: Viktigst, mektigst eller best

Blogging, identitet og loven

I forbindelse med nettvett for bloggere er det et viktig spørsmål om du skal skrive under eget navn eller bruke pseudonym, og i så fall hvordan du skal beskytte deg mot at uvedkommende finner den virkelige identiteten bak et pseudonym. For noen holder det med en svak beskyttelse fordi det er begrenset skadevirkning dersom noen offentliggjør bloggerens virkelige identitet. For andre kan konsekvensene være større.

En god grunn for å bruke pseudonym er at det gir mulighet for å skille privatliv og den offentlige person man i blant kan være i forbindelse med arbeid. Når man søker jobb er det kjekt at en arbeidsgiver ikke kan google fram privatliv, politisk engasjement og kanskje vurdere ektefelle, samboer eller kjæresten i samme slengen. For arbeidsgiver kan det være greit at kunder, klienter eller hva nå enn de kalles har begrenset mulighet til å koble virksomheten sammen med de ansattes privatliv.

Jeg antar at noen bloggere ville sett det som en fordel å kunne gi dem som uberettiget offentliggjør den virkelige identiteten bak et pseudonym et dask med lovboka. Outing kan være en krenkelse av personvernet. Du skal i det tatt være forsiktig med hva slags opplysninger du legger ut om andre identifiserbare personer. Vær oppmerksom på at bilder kan være en personopplysning. Det betyr ikke at det er fritt fram for andre å navngi en blogger selv om vedkommende har bilde av seg selv i bloggen.

Behovet for å blogge under pseudonym gjør det interessant å se på forslaget til nye lovtiltak mot datakriminalitet. Forslagets §15 kan være verd en diskusjon, og det er fremdeles noen uker til høringsfristen dersom noen føler et behov for å bli hørt.

§ 15 Identitetstyveri og bruk av uriktig identitet

For identitetstyveri straffes den som uberettiget bruker uriktig identitet ved elektronisk kommunikasjon. Som uriktig identitet anses identiteten til en annen fysisk eller juridisk person og identitet som ikke tilhører noen.

Straffen er bøter eller fengsel inntil 3 år. For grov overtredelse er straffen fengsel inntil 6 år. For liten overtredelse er straffen bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

For dem som bruker pseudonym for å beskytte privatlivets fred er det antagelig viktig å få klarhet i hva som er uberettiget bruk av uriktig identitet. En viss avklaring finnes i den utdypende forklaringen av §15 som bl.a. har fått med seg at det er godt nettvett for barn og ungdom å ikke bruke virkelig navn og adresse på nettet. Spørsmålet er om avklaringen av hva som ikke er uberettiget bruk er god nok, og at en ny lovbestemmelse ikke skaper en tilstand hvor det nærmest oppfordres til å oute pseudonyme bloggere.

Lenke til denne artikkelen: Blogging, identitet og loven