digme: blogg

Null seks — fikk vi noe ut av dét?

Det er på tide å si takk og farvel til året som har forsøkt å få hele landet til å gjenta frasen null seks hver eneste dag, og nå kan vi glede oss til et nytt år som lover spenning, handling og hvem vet hva — 007. Før et nytt eventyr begynner tar jeg et lite tilbakeblikk og spør hva vi har lært i år? Eller, hva burde vi ha lært? Siden såpass mange aviser og blogger har lignende årsoppgjør skal jeg begrense meg til å trekke fram en enkelt sak.

Årets første store mediesak var karikaturtegninger. Jeg har ikke tenkt å trekke opp hele debatten om ytringsfrihet og kulturforståelse, og heller ikke spekulere i om dette egentlig førte til noen store endringer i holdninger og meninger hos folk flest. Dette er kanskje ikke så viktig heller. Det skal ikke mer til enn en enkelt redaktør for å skape såpass stor oppstandelse.

Det som skuffet litt var da landets redaktører, rikssynsere samt en statsminister ønsket å vise at deres refleksjoner om ytringsfrihet hadde et visst nivå ved at de kunne sitere Voltaire. Problemet er utsagnet som ble brukt, det er variasjoner over det følgende: «Jeg misliker hva du sier, men vil forsvare til døden din rett til å si det.» Voltaire har ikke sagt eller skrevet dette. Det er skrevet for 100 år siden av en engelsk forfatter som med dette utsagnet forsøkte å beskrive Voltaires holdning. Opphavsmannen er Evelyn Beatrice Hall som skrev under psevdonymet Stephen G. Tallentyre.

Personlig vil jeg heller bruke følgende Voltaire-sitat om karrikatursaken:

Qui plume a, guerre a.

Ytringsfrihet har ingen verdi som en frihet dersom vi ikke kan komme med ytringer som andre er uenige i, og som til og med kan provosere eller virke støtende på andre. Ytringsfrihet er derimot ikke noe vern mot de reaksjoner våre ytringer kan provosere fram. Ord kan starte krig, og ord kan stoppe krig. Det at andre kan være dypt uenig i og bli grenseløst provosert av det vi sier, skriver eller tegner er faktisk forutsetningen for at vi kan kalle det ytringsfrihet.

Når de som er dypt uenige i og provoserte av våre ytringer kommer fra en annen kultur enn vår egen kan det være vanskelig å forutsi reaksjonenes form og omfang. Vi har all rett til å være uenige, men det kan være en svært krevende prosess å komme fram til fred og forsoning.

Lenke til denne artikkelen: Null seks — fikk vi noe ut av dét?

Lisenslureriet til NRK

Et av årets siste, og antagelig neste års første politiske medierabalder er saken om den doble NRK-lisensen. Dagens Næringsliv åpnet ballet ved å påpeke at Stortinget, trolig i øl-og-akevittåka like før jul, har vedtatt at vi som betaler NRK-lisens skal betale lisensen for januar og februar 2007 om igjen. De ansvarlige for denne avgiftspolitiske genistreken hevder at det kun er et regnskapsteknisk grep uten økonomisk konsekvens for lisensbetalerne. Min påstand er at det er simpelt tyveri med avansert bruk av tidsmaskin.

NRK får ikke inn mer lisenspenger, sier kulturminister Giske. Det stemmer ikke helt, for utsagnet forutsetter at betalingstidspunktene ikke endres og at lisenskontoret til NRK ikke krever inn lisens hvis du kvitter deg med fjernsynsapparatet i løpet av de to siste månedene før betalingen forfaller. Styreleder i NRK, Hallvard Bakke, forteller at endringene ikke vil påvirke hva som skjer ved opphør av NRK-abonnementet (abonnement?):

Han viser til at folk som kvitter seg med TVen eller flytter til utlandet i januar og februar, ikke vil måtte betale for lisens i disse månedene.

Jeg tror Bakke på hans ord om hva som vil være tilfelle januar og februar 2007, men jeg har ingen tillit til at samme praksis vil fortsette i 2008 og årene som følger. Der kommer tidsmaskinen inn. Det som kalles en regnskapsmessig endring i dag vil etter all sannsynlighet bli dobbelt betaling av lisens hvor hver og en av oss en gang i framtiden. Det er en avgiftsmessig genistrek ettersom dobbeltbetalingen vil få regnskapsmessig effekt med en gang samtidig som du og jeg får regningen en etter at de ansvarlige kan stilles til ansvar.

Lenke til denne artikkelen: Lisenslureriet til NRK

Svimeslått av svada

Det er sjelden jeg tar meg tid til å høre på debattinnlegg fra Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter, men siden partiformann Siv Jensen reklamerte med at det var et glitrende innlegg tok jeg meg tid til å høre på hva nestformann Per Sandberg hadde sagt på slutten av dagen den 13. desember. Nå er nok ikke jeg den rette til å gi en objektiv vurdering av slike innlegg, men dersom dette er glitrende tror jeg ikke jeg har gått glipp av så mye når jeg har hatt andre ting å gjøre enn å følge med på Stortingets web-tv.

Jeg er enda mindre kvalifisert til å bedømme talerens promille da han holdt innlegget, men VG legger vekt på at han hadde drukket sprit, og andre fulgte opp med at han var beruset. I løpet av dagen har Dagbladet gjort sine undersøkelser og kan fortelle at Sandbarg trolig hadde unde 0,3 i promille. Dersom dette stemmer er det nok betimelig å stille spørsmål om pressen har laget uforholdsmessig stor storm i et akevittglass, uten at dette hever nivået på nestformannens debattinnlegg.

Egentlig er ikke promillen så interessant, men at en politiker går på Stortingets talerstol etter en en lang arbeidsdag, en øl og tre akevitter – i allefall i en tid hvor alle innlegg blir filmet og er lett tilgjengelig på Internettet. Flere politikere har nok vært langt mer påvirket av dette og annet under utøvelse av sin samfunnsgjerning. De viktige spørsmålene er om dette er å vise respekt for velgerne og sitt tillitsverv, og om slike opptrinn skaper politikerforakt.

Det skaper ikke mindre forvirring når mediene deretter melder at Sandberg tar tre uker fri og samtidig forteller at han er sykmeldt. Det kan virke pirkete, men for de fleste av oss er det forskjell på å ta fri og å være syk. Nå tviler jeg ikke på sykemeldingen, men da holder det vel å melde at han er syk. I stedet får vi først vite at han har tatt juleferie.

En ting skal Frp ha, og det er at de holder fast på prinsippene:

Frp-formann Siv Jensen vil ikke ta stilling til om det er greit å drikke alkohol før en tale i Stortinget, og understreker at hun kun har fått positive tilbakemeldinger på Sandbergs innlegg.

Kun positive tilbakemeldinger?

Lenke til denne artikkelen: Svimeslått av svada

En gammel nyhet, og to aviser

Tirsdag var det klimastoff i avisene igjen, og denne gangen var det en forskningsrapport som presenterte en prognose om at Arktis kan være isfritt i 2040. Den mest optimistiske vinklingen kom fra VG:

Om få år kan skip seile tvers over Nordpolen og turister kan besøke det som alltid har vært en av Jordens mest utilgjengelige områder.

Det høres spennede ut med et nytt feriemål, men hvor jeg lurer litt på hvor positivt det egentlig er at journalistens første innfall når han skal presentere et såpass alvorlig framtidsbilde er ferie. VG trekker også fram en klassiker fra grunnskolens fysikkundervisning: Havnivået vil ikke stige dersom sjøisen smelter.

Aftenposten avslutter derimot sin artikkel med en antydning om at ferieturen til VGs journalist ikke nødvendigvis vil bli en lystseilas:

En nedsmelting av is på områdene rundt Nordpolen vil kunne medføre store endringer i økosystemet, og forskerne advarer om at dyreliv og værfenomener risikerer å bli påvirket.

Et virkelig interessant spørsmål er hva slags værforhold det vil bli i et isfritt arktisk hav. Blir det et fredelig feriemål, eller blir det et område med ekstremt vær og enorme bølger? Blir det et hav turister reiser til, et hav vi seiler raskt gjennom på vei et annet sted, eller et område vi etter beste evne unngår?

Vel, flere og flere skriver om klimaet, men kan vi gjøre noe med det?

Lenke til denne artikkelen: En gammel nyhet, og to aviser

Blogg varsomt

Jeg har nylig skrevet litt om at potensielle arbeidsgivere googler jobbsøkere. For to år siden skrev jeg om blogging og privatliv og et halvår før det skrev jeg om bruk av blogger i arbeidslivet. Nå er det på tide å skrive litt om privat blogging og forholdet til arbeidsgiver.

Såfremt du ikke er utøvende kunstner med artistnavn, eller konsekvent blogger under et psevdonym, så vil en del av dem som leser bloggen din eller googler navnet ditt være folk som kjenner til deg gjennom jobben din. Uansett om du blogger under fullt navn eller anonymt skal du ikke røpe arbeids­givers bedrifts­hemmelig­heter, og du bør være forsiktig med å skrive noe som kan skade arbeidsgiver. Du bør med andre ord blogge varsomt av hensyn til både eget og andres privatliv, og av hensyn til din framtid i arbeidslivet. Ytringsfriheten er ikke helt uten grenser og konsekvenser.

Selv om du holder deg godt innenfor grensen av det akseptable bør du være forberedt på at andre kan varsle arbeids­giver om ting de ikke liker. Jarle kan fortelle at hans arbeidsgiver fikk brev fra advokat om den private bloggen Jarle skriver. For mange bloggere kunne nok en slik hen­vendelse blitt en svært ubehagelig opplevelse. Hvilke argumenter vil din sjef høre på, dine eller de som kommer fra en partner i et av byens større advokatfirmaer?

Nå kjenner jeg ikke hele historien, men dersom advokaten har skrevet til arbeidsgiver uten forut­gående kontakt med den som skriver en privat blogg er jeg overrasket. Å be arbeids­giver om å hjelpe til med å få "ryddet opp" i ytringene på en privat blogg er opp­sikts­vekkende. Det er også fristende å si noe om argumentasjonen med referanse til presse­forbundets etiske norm, men siden en ikke ubetydelig andel av advokatene som møter i retten taper saken de fører er det rimelig å regne det som et ubestridelig faktum at advokater kan ta feil. (Det viktige spørsmålet er selvsagt hvilken advokat som tar feil, og hvor feil hun eller han i så fall tar.)

Nå tviler jeg på at denne saken skaper nevneverdige problemer mellom Jarle og hans arbeids­giver, men likevel gjør advokatens fram­gangs­måte i denne saken at jeg lurer litt på hvor mange til­svarende saker vi ikke får høre om. Jeg håpe at det er som Espen skriver, og at denne typen fram­gangs­måte fører til at en sak får mer og ikke mindre oppmerksomhet.

Lenke til denne artikkelen: Blogg varsomt

Tabloid sausing

VG kan fortelle at briter ikke vet forskjell på kjønnssykdom og saus. I en spørreundersøkelse som ble publisert på verdens AIDS-dag, 1. desember, hadde 63 prosent av de 1015 spurte svart at arrabiata var en seksuelt overførbar sykdom.

VG har illustrert dette med en bildemontasje av et par i en seng og et sausenebb med noe som ligner mest på bernaise eller hollandaise. Bortsett fra at jeg undrer meg over hva som foregår, eller ikke foregår, i hodet på folk som kommer opp med slike bildekombinasjoner, så forteller det meg også at heller ikke folkene på desken til VG nett vet hva arrabiata er - eller rettere sagt, hva slags saus arrabiata er.

Lenke til denne artikkelen: Tabloid sausing

Mobil-GPS del II

Etter et par dagers eksperimentering med nytt leketøy er det på tide å lufte begeistrig og frustrasjon. Den gode nyheten er at den lille GPS-mottageren faktisk klarer å fange opp nok signaler til å finne en posisjon i mindre trehus. Satellittsignalene blir forstyrret såpass at det ikke er snakk om noen nøyaktig posisjon i huset, men det er ikke så galt at det er ubrukelig. Hvordan mottageren vil reagere på snø på taket eller for den saks skyld et regnvått tak får tiden vise.

Litt frustrasjon sørger mobilen min for. Antagelig er det et programvareroblem, men nå og da låser den seg i kommunikasjonen med GPS-mottageren. Problemet løser seg enkelt ved å skru av og på utstyret, men det er ikke sånne ritualer jeg ønsker å fylle hverdagen med. Et annet problem er at fotoprogrammet som skal knytte posisjonsdata til bildene jeg tar ikke kjenner igjen den GPS-modellen jeg har. Jeg regner med at produsenten får rettet på dette etter hvert. Det er uansett kjekt å få prøvd ut slike ting før jeg bruker noen tusenlapper på en ny mobil.

Lenke til denne artikkelen: Mobil-GPS del II