Norske meninger

At jeg først nå tar meg tid til å skrive noe om den friske debatten om ordet nordmann og begrep som etnisk nordmann som en uttalelse fra Språkrådet satte i gang får være et mål på hvor lite jeg egentlig bryr meg. Likevel er temaet verd en kommentar. For meg er nord­mann et ord som antagelig har like mye å gjøre med identitet og tilhørighet som det har å gjøre med stats­borgerskap.

Identitet og tilhørighet henger for mange mennesker sammen med hvor de kommer fra, og da er det snakk om langt mindre geo­grafiske områder enn hvilket land, og slekt. Det siste har kanskje noe med etnisitet å gjøre, men jeg oppfatter ikke Norge som noe skarpt av­grenset etnisk område. For min egen del er det først når jeg drar ut av Norge at jeg føler det menings­fullt å identifisere meg som nordmann.

Begrepet etnisk nordmann er det vanskelig å få noe ut av. (Alle snakker om Etnia, men ingen vet hvor det er.) Det er fristende å generalisere det genetiske til nordisk, men jeg er redd for at urbefolkningen i vår del av verden fremdeles vil falle utenfor slik mange vil definere nordisk.

Vi bruker ofte de underligste kriterier for å avgjøre hvem som er nordmann eller ikke. Navn er et godt eksempel. En av mine for­fedre kom til Norge omtrent på samme tid som poteten, om ikke før, men så lenge et "unorsk" navn følger slekten så tar det visst noen hundre år før man er full­stendig integrert. Det store spørs­målet er om det er viktig å finne noen god og entydig definisjon av begrepet etnisk nordmann. Jeg tror ikke at det er det i dag.