digme: blogg

GPS til mobilen

3G-mobilen min er blitt 2 år og er vel egentlig moden for skrap­haugen, men det blir en liten opp­gradering før jeg vurderer noen ny telefon. Siden jeg allerede har skrevet om mobile volds­alarmer med gammel og dårlig GPS så kan jeg følge opp med en gammel og slitt telefon med splitter ny GPS. Den nye dingsen er på størrelse med en pakke tygge­gummi, veier 35 gram og snakker blåtann med både mobil­telefon og laptop.

Programmene jeg har lastet opp på mobilen er et foto­program som legger inn posisjonen fra GPS i hvert foto­grafi jeg tar med mobil­telefonen. Det kan være en kjekk funksjon siden jeg reiser rundt en del, og kjøper jeg en mobil med et bedre kamera kommer jeg kanskje til å bruke det jevnlig. Da kan jeg lett sortere bildene geografisk. Kanskje har jeg behov for et program som legger posisjonen inn i meldinger og e-post som ikke har bilder, og kanskje prøver jeg ut en kart­funksjon til bloggen min. Det kan jo være greit å vite om jeg blogger fra by eller bygd eller et eller annet sted i blåmyra.

Selve GPS-mottageren er en så godt som nyeste modell for forbruker­anvendelser. Den er til­passet et miljø hvor man stadig mister kontakten med satel­littene og den bruker bare sekunder på å finne posisjonen når den ser en stor nok flik av himmelen. Er den kommet helt ut av det bruker den frem­deles ikke mer enn litt over 40 sekunder på å finne ut hvor i verden den er. Om dette er for dårlig så kommer snart neste generasjon med funksjonalitet som opp­daterer GPS-mottageren med ferske data om satel­littene over Internettet.

Egentlig tror jeg den mest spennende anvendelsen for denne saken vil være mulig­heten til å sortere ferie­bildene ut over et kart.

Lenke til denne artikkelen: GPS til mobilen

Dyrt og dårlig

Et av medieoppslagene rett før helgen handlet om mobile voldsalarmer som ble omtalt som ubrukelige. Voldsalarmen til en person som nylig ble drept hadde ikke oppdatert seg på 15 timer. Det er selvsagt ikke bra at disse alarmene har slike problemer, og det er litt oppsiktsvekkende ettersom mobiltelefoner med posisjonering er noe som har vært på markedet en stund. Kanskje ikke på det norske markedet, men det er velkjent teknologi både i Japan og USA. Hva er problemet?

Vi er vant til at elektroniske dingser blir bedre, billigere og stadig mindre, men det er lett å glemme at denne effekten skyldes at dingsene lages i store serier. Spesielle greier som det ikke skal lages så mange av blir fort dyre, og den enkelte modellen produseres gjerne i lengre perioder. Ofte skal skal ustyr som alarmer testes og godkjennes, og da kan det ta enda litt lenger tid før utstyret oppgraderes med ny teknologi.

Jeg vet ikke hvilken type mobilalarm som ble brukt i det tilfellet da posisjonen ikke var blitt oppdatert på 15 timer, men modellen som ble vist fra på fjernsynet var etter det jeg kunne se en Benefon Seraph. Den samme mobilalarmen ble også omtalt i sommer, men den gang fordi den var for «stor og klumpete og upraktisk».

Jeg tror det er flere ting enn vekt og størrelse som kan forbedres. Det første problemet er at posisjoneringen tydeligvis er basert på GPS og kun GPS. Posisjonering via GSM-nettet er egentlig ikke nøyaktig nok for denne anvendelsen, men det er langt bedre enn en 15 timer gammel GPS-posisjon. Det koster en bagatell å legge til denne informasjonen for å ha en ekstra sikkerhet i alarmen.

En annen ting som kan forbedres er GPS-mottageren. Signalene fra satellittene dette systemet bruker er svake og forstyrres av f.eks. fjell, bygninger, brukerens egen kropp, trær og visstnok også dårlig vær. Den siste opplysningen skal jeg ikke gå god for selv, men den kommer fra produsenten av en annen mobilalarm. Ingen av de to mobilalarmene ser ut til å bruke nyeste generasjon GPS-mottagere som er betydelig forbedret. Dermed er GPS-mottagere du får kjøpt til vanlige mobiltelefoner langt bedre enn de som brukes i dagens mobilalarmer. Dermed vil det snart komme mobilalarmer som er mer pålitelige, og kanskje mindre og lettere. Hvor lang tid det vil gå før disse bør erstattes av ny og bedre teknologi tør jeg ikke gjette på, men det kommer helt sikkert ny og bedre teknologi.

Lenke til denne artikkelen: Dyrt og dårlig

Lønnsfaderen

Denne ukens pussigste politikersprell må ha vært finansministerens forsøk på å lansere en målsetning om at ingen skal tjene mer enn Jens, kanskje bortsett fra dem som kan begrunne at de har en mer ansvarsfull jobb en statsministeren. Finansdepartementet gikk raskt ut med en melding som kunne tyde på at deres egen sektor har 4 stillinger med større ansvar enn statsministeren, men begrunnelsen var at høy lønn også kunne forsvares dersom man ønsker svært dyktige jurister og økonomer. Dette høres uansett ikke bra ut for teknologer.

Finansministeren ønsket først at vi skal få lønn etter ansvar, som deretter ble korrigert med at også tilbud og etterspørsel kan få bestemme lønnen. Resultatbasert lønn ble ikke nevnt fra den kanten i denne omgangen. Førsteinntrykket fra arbeidsgiversiden kan kanskje forsterke dette inntrykket, men også vanlige lønnsmottagere kan skimte noen gulrøtter i det fjerne.

Jeg skal ikke ta opp noen stor debatt om norske lederlønninger, ut over å sitere Tormod Hermansen som uttaler at det norske toppledermarkedet er et nasjonalt marked. De som ønsker å grave seg dypere ned i problemstillingen kan selv vurdere argumentene om at dårligere lønn fører til dårligere prestasjoner, at topplederlønnen må være så høy for å berolige utenlandske investorer, eller Victor Normans kommentar i lørdagens papirutgave av Dagens Næringsliv hvor han argumenterer at som motivasjon er særlig høye topplederlønninger som en pisk i det de skaper en så stor fallhøyde at topplederen må jobbe hardt for å ikke miste nattesøvnen i bekymring for sin egen framtid. Jeg er litt svak for det siste argumentet ettersom det antagelig forutsetter at toppledere ikke har gode fallskjermavtaler.

Det jeg har lyst til å sette et lite tankekors ved er denne kraftige fokus på toppledelsens vilkår i høyteknologiske virksomheter. Det hjelper ikke med verdens beste ledelse om man ikke klarer å tiltrekke seg et kompetent mannskap som kan utvikle og produsere de tjenestene og varene selskapet faktisk skal omsette. Vi blir ikke mer konkurransedyktige selv om toppledere viser litt moderasjon når det gjelder sin egen belønning.

Det er bare en ting som er verre enn et samfunn hvor flertallet tenker på sin egen lønn, og det er et samfunn hvor svært mange bryr seg mer om andres lønn. Samfunnet blir ikke bedre av at alle tjener mindre enn en politisk korrekt maksgrense, uansett hvilken Jens som setter denne standarden.

Lenke til denne artikkelen: Lønnsfaderen

Norske meninger

At jeg først nå tar meg tid til å skrive noe om den friske debatten om ordet nordmann og begrep som etnisk nordmann som en uttalelse fra Språkrådet satte i gang får være et mål på hvor lite jeg egentlig bryr meg. Likevel er temaet verd en kommentar. For meg er nord­mann et ord som antagelig har like mye å gjøre med identitet og tilhørighet som det har å gjøre med stats­borgerskap.

Identitet og tilhørighet henger for mange mennesker sammen med hvor de kommer fra, og da er det snakk om langt mindre geo­grafiske områder enn hvilket land, og slekt. Det siste har kanskje noe med etnisitet å gjøre, men jeg oppfatter ikke Norge som noe skarpt av­grenset etnisk område. For min egen del er det først når jeg drar ut av Norge at jeg føler det menings­fullt å identifisere meg som nordmann.

Begrepet etnisk nordmann er det vanskelig å få noe ut av. (Alle snakker om Etnia, men ingen vet hvor det er.) Det er fristende å generalisere det genetiske til nordisk, men jeg er redd for at urbefolkningen i vår del av verden fremdeles vil falle utenfor slik mange vil definere nordisk.

Vi bruker ofte de underligste kriterier for å avgjøre hvem som er nordmann eller ikke. Navn er et godt eksempel. En av mine for­fedre kom til Norge omtrent på samme tid som poteten, om ikke før, men så lenge et "unorsk" navn følger slekten så tar det visst noen hundre år før man er full­stendig integrert. Det store spørs­målet er om det er viktig å finne noen god og entydig definisjon av begrepet etnisk nordmann. Jeg tror ikke at det er det i dag.

Lenke til denne artikkelen: Norske meninger

Dotcometikk

Aftenposten har omtalt Jørn Bue Olsens doktorgradsarbeid og oppsummerer med at nesten alle bedriftslederne Bue Olsen hadde intervjuet uttalte at etikk er viktig, men tidspunktet er feil. Med andre ord er ikke etikk særlig høyt prioritert. Særlig ille var dotcom-kulturen.

Jeg vet ikke om det er bedre eller verre i andre bransjer, men jeg har en mistanke om at en av utfordringene er at mange enten kvier seg for å endre på den eksisterende kultur på arbeids­plassen, eller rett og slett ikke følger opp prosessen. Det er fristende å trekke fram min nåværende arbeids­giver, staten. I fjor høst kom det etiske retningslinjer for statstjenesten som på mitt eget arbeids­sted ble presentert på et allmøte og delt ut som trykksak på glanset papir i alle posthyller. Forut­setningen var at hver enkelt virk­som­het med utgangs­punkt i retnings­linjene skulle videre­ut­vikle og styrke den etiske bevisst­heten blant de ansatte. Så gikk det over ett år uten at jeg hørte noe mer om den saken.

Dessverre er det nok slik at i alt for mange organisasjoner må det skje en hendelse med konsekvens av et visst omfang før en endrings­prosess som går inn under over­flaten blir startet. Det er synd, for med slike hendelser hører det gjerne til at virk­som­heten får noen riper på over­flaten. I tillegg fører en uryddig etikk ofte til en del slitasje på inn­siden av organisasjonen. Det er ikke alle med­arbeidere som har teflon­belegg på sam­vittig­heten. Uansett, det er ingen grunn til at det må gå dårligere før man gjør endringer for å bli bedre.

Lenke til denne artikkelen: Dotcometikk

Tre grunner til å la være

Eirik trekker fram en artikkel som lister opp 10 grunner til å kjøpe digitalt speilreflekskamera. Fin liste, men jeg er slett ikke enig i alt.

Det vi er enige i er at kreativ kontroll er viktig. Det jeg ikke forstår er at dette har noe med speilrefleks å gjøre. Bortsett fra mitt aller første digitale kompaktkamera har jeg kjøpt utstyr hvor jeg har kontroll med lukker, blender, hvitbalanse og andre ting et digitalkamera kan finne på å gjøre.

Den andre grunnen er mindre støy. Det vil si støy fra kameraet. Uansett hvor digitalt et speilreflekskamera er så har det et speil som lager en masse bråk når det løftes og slippes ned igjen. Slikt forstyrrer både den kreative prosessen og omgivelsene.

Den tredje grunnen er mindre støv. Du bytter sjelden objektiv på et kompaktkamera og dermed er det mindre grunn til å bekymre seg for støv og dugg på sensoren.

Det er selvsagt en liten ulempe ved min begeistring for kompaktkameraer. Jeg ønsker meg stadig vekk en hendig liten Leica, og du kan få noen morsomme og gode speilrefleksgreier billigere enn min enkle kompaktdrøm...

Lenke til denne artikkelen: Tre grunner til å la være