digme: blogg

Webtøv og livets realiteter — del II

Betenkt over at potensielle arbeidsgivere googler deg? Hva tenker du da når Statens innkrevingssentral bruker lignende metoder for å finne ut hva du virkelig har av jordisk gods? Hva blir det neste? Kommer kemneren til å skjønnsligne deg etter å ha lest bloggen din, eller hva andre har blogget om deg? Hvor vil det ende? Vil presten google deg før bisettelsen?

Lenke til denne artikkelen: Webtøv og livets realiteter — del II

Borger eller burger

McDonalds betaler 10 dollar til hver av dem som blogger en av deres hamburgere. Magnus Ljungkvist har blogget to svenske statsråder av regjeringen. Jeg tror at dette er greie eksempler på at blogger-begrepet er godt over hype-toppen og kanskje bør brukes litt mindre.

Burgerblogging er nokså uinteressant for de fleste av oss som ikke pusher hurtigmat. Tusenvis av dagbok- og hobbyblogger gir oss mer å lese, og en del av dem er godt lesestoff, men de vil neppe endre mye i samfunnet. Det at en blogger som systematisk graver kan finne historien som journalister kaller et skup er noe helt annet. Blogging er på ingen måte nyhetsjournalistikk. Ingen taktisk utporsjonering av en historie for å strekke nyheten over flere utgaver av en trykksak som skal ha høyere opplagstall. Ikke noe tipsing av en redaksjon i håp om en skattefri tusenlapp. Ulempen er faren for en framstilling farget av en politisk agenda. Det bør vi som selvstendig tenkende lesere antagelig tåle.

Antagelig vil vi se noen eksempler på slike blogging i vårt eget samfunn etter hvert. Den store utfordringen for oss som leser blir å skille mellom rykter og fakta. Det er stor forskjell på gravende journalistikk og en journalist som bare tilsynelatende graver. Utfordringen for den som skriver er å være sin egen redaktør. Bloggeren er ikke bare alene om å velge vinkling og hva som skrives, men får også alle reaksjoner direkte.

Lenke til denne artikkelen: Borger eller burger

Små kameler

Lederen i SV uttaler i følge Aftenosten at partiet, eller er det partiets stortingsgruppe, har svelget en liten kamel. Jeg vil tro rikspolitikere har større kunnskap om kamelers størrelse enn jeg har, men dette minner meg på historien om hvordan man spiser en elefant.

Jeg er redd for at de kamelspisende politikere glemmer at det er snakk om en metafor. Et vedtak eller avtale er ikke mer enn det, samme hvor mettende eller måteholdent det metaforiske måltidet må ha vært. For å si det på en annen måte så er jeg redd for at politikerne fremdeles skyver denne kamelen foran seg, til tross for iherdige forsøk på å gi et inntrykk av at spist er spist. Og små kameler har det med å vokse.

Neste etappe på kamelens vei er at ESA vurderer avtalen opp mot EØS-avtalen. Det kan ta såpass lang tid at kamelen skyves rett inn i valgkampen for neste stortingsvalg. Er det noe som er fetende for små kameler så er det vel en valgkamp.

Et annet forhold som kan få mål og meninger til å skifte når det gjelder gasskraftverk er at vi virkelig får en vinter med kraftkrise. Samfunnet vårt har gjort seg skremmende avhengig av stabil tilgang på elektrisk kraft. Jeg velger derfor å vente se hva som skjer med kamelen, for selv om noen påstår at den er spist er den på ingen måte blitt borte.

Lenke til denne artikkelen: Små kameler

Webtøv og livets realiteter

Det har vært en del omtale av og diskusjon om arbeidsgivere som googler jobbsøkere som en del av ansettelsesprosessen. Dette er ikke noe nytt, men det blir en aktuell problemstilling for stadig flere mennesker som har satt sine digitale fotavtrykk forskjellige steder på nettet gjennom stadig langre tid.

Elektronisk Forpost Norge (EFN) mener det er behov for et lovfestet vern mot at webtøv uten videre kan bli brukt mot jobbsøkere og arbeidstakere. Det er mye fornuft i argumentasjonen, men jeg er redd for at den inneholder en vesentlig svakhet. Nettet er både en markedsplass og svært viktig for profesjonell virksomhet, og nettet rommer din personlige såpekasse. Når du opptrer på vegne av din arbeidsgiver så kan det godt hende at forretningsforbindelser googler ditt navn like så mye som din arbeidsgivers firmanavn og produkter.

Jeg ser for meg en situasjon hvor en mulig arbeidsgiver sier at de gjerne vil ansette deg, men da må du nok bytte navn først.

Det jeg antagelig er helt enig med EFN om er at det er en fordel for den jobbsøkende å få så god tilbakemelding som mulig med hensyn til den vurdering en mulig arbeidsgiver gjør av søkerens kvalifikasjoner og personlige framtreden. Likevel er det nok litt for optimistisk å vente at slike tilbakemeldinger skal være fyldigere nå enn de var før Internettet ble en del av vår hverdag.

Dersom en arbeidsgiver utarbeider retningslinjer for hvordan websøk kan brukes under ansettelser er det bare fint. Retningslinjer som kvalitetsikrer en ansettelsesprosess bør egentlig alle arbeidsgivere ha, og de bør være være mer omfattende enn retningslinjer for websøk.

Et søk på web er noe helt annet enn en personlig referanse, og en jobbsøker bør få anledning til å sette enkelte ting man finner på nettet inn i rett sammenheng.

Likevel, det er begrenset hva en jobbsøker bør forvente seg av samtlige potensielle arbeidsgivere. Du kan ikke vente at det jobber gode sjefer i alle firmaer du søker om en jobb. Noen ganger stemmer rett og slett ikke kjemien mellom deg og de du skal jobbe for. Da hjelper det ikke så mye med formelle regler for å kvalitetssikre ansettelsesprosessen.

Det viktigste er antagelig at alle som publiserer det de skriver og andre ting som bilder og video på nettet så tidlig som mulig lærer at de må stå for det de legger ut, og at det å publisere noe på nettet er en handling som kan få konsekvenser langt fram i tid.

Lenke til denne artikkelen: Webtøv og livets realiteter