Åpenhetens økonomi

Ukens høydepunkt på området hjerneføde er Cory Doctorows fore­lesning i Polyteknisk forening på mandag. Selv om ikke uken er helt slutt for­teller time­planen min at det blir ikke bedre for min del. Flere andre har alle­rede blogget lange kommentarer om fore­lesning og diskusjon, så det blir en utfordring å fatte meg i korthet.

Cory Doctorow er en engasjert formidler som gjør det lett å være til­hører, men det er en for­del å ha lest en del av det han har skrevet for å få med alle poengene. Hans under­holdende fram­stilling av opp­havs­rettens historie er også preget av at det er historien sett med amerikanske øyne, men etter­som Doctorow så det hele fra Canada så ble det en nyansert og kritisk fram­stilling. Det er likevel litt synd at mange av deltagerne i den norske debatten leser seg opp på fag­feltet med hoved­sakelig amerikanske kilder.

Den viktigste grunnen til å lytte ekstra godt til Doctorow er at hans tilnærming til problem­stillingen er som opp­havs­mann. Jeg har fulgt denne debatten i ti år og de inn­leggene jeg har fått med meg har nok vært dominert av jurister og rettighets­eiere. Rettighets­eiere er ikke alltid det samme som opp­havs­menn.

Et viktig tema er tydeliggjøring av et forhold som kanskje kan gjøres mer synlig med gammel og kjent politisk terminologi. Når vi beveger oss fra industri­samfunnet til informasjons­økonomien, hvordan skal vi for­holde oss til spørs­målet om eier­skapet til produksjons­midlene? Vi snakker om åndsverk, men i markedet for ånds­verk kan de som kontrollerer distribusjons- og avspillings­teknologi få uforholds­messig stor kontroll. Dette kommer tydelig nok fram i makt­spillet rundt WIPO, noe Doctorow kom inn på etter selve forelesningen.

Det var også veldig interessant at Doctorow argumenterte for det gamle systemet med at verk må registreres for å få opp­havs­rettslig vern. Han har et vesentlig poeng i at denne typen system bør være enklere å administrere ved bruk av Internettet, men det er en usedvanlig stor byråkratisk dinosaur han forsøker å vekke til live. Etter­som debatten for tiden dreier seg om ulempene med DRM så er det verd å få med seg at det har vært arbeidet mye med problem­stillingene rundt digital identifisering av ånds­verk, og det er enklere sagt enn gjort. Det er faktisk mulig å påstå at DRM er den nåværende løsningen på problem­stillingen. Det betyr selvsagt ikke at DRM er noen god løsning, og jeg er helt enig i at dette er spørsmål som det er lurt å arbeide videre med.

Min egen kommentar til den situasjonen som har oppstått i dag er at den er en følge av at de profesjonelle rettig­hets­eierne i lang tid har fått dominere arbeidet med å til­passe konvensjoner og lov­verk til den nye teknologien. Hvis det eneste verk­tøyet du har er en hammer så blir det lett til at hele verden ser ut som spiker. Når jeg har fulgt debatten om opp­havs­rett i digital­teknologi såpass lenge så er jeg ikke det minste overrasket når jeg ser resultatet.