digme: blogg

iSlips

Jeg har utsatt å mene så mye om endringene i åndsverk­loven før profilerte politikere flytter seg fra opp­varming til valg­kampen og blir nødt til å gi uttrykk for sine meninger med stemme­knappene i Stortinget. Før jeg kom så langt ryddet Dagens Næringsliv første­siden for Jon Lech Johansen og Apple. Dermed ble jeg invitert til NRK for å for­klare dette for dem som ikke er nerd. Det er all­tid en spen­nende utfordring.

Ikke uventet fokuserer norske medier på en nord­mann og bruker ikke mye trykk­sverte på å nevne de to amerikanske deltagerne i arbeidet, Cody Brocious og Travis Watkins. Fram­stillingen blir også en smule historie­løs når bidragene til folk som Jason Rohrer og David Hammerton går i glemme­boken. Likevel kan vi vel bare slå fast at Jon Johansen er blitt en slags rød tråd i denne og lignende saker.

Dagens utfordring var å forklare dette så enkelt som mulig uten å for­enkle det til det feil­aktige. Siden iPod er et mote­plagg valgte jeg å legge iTunes i samme vare­gruppe og sa det så enkelt at nett­musikk­butikken til Apple har slips­tvang. Du må ha iTunes for å komme inn døren, og når du har kjøpt og betalt musikken sørger dør­vakten for at hver eneste låt pakkes inn i DRM. Det Jon Johansen med venner har gjort er å åpne butikkens bak­dør slik at betalende kunder uten slips slipper inn og ut igjen. Musikken blir dermed heller ikke pakket inn i DRM når de slips­løse forlater butikken.

Siden de digitale slipsene utgjør en betydelig del av omsetningen til Apple kan vi anta at slike for­bruker­venn­lige tiltak gir fare for til­svarende økonomiske tap. Om antagelsen stemmer og hva størrelsen på tapet kan være er interes­sante spørs­mål for økonomer, men det viktigste spørs­målet er nok om den digitale slips­tvangen er markeds­vridende og om det er en akseptabel forretnings­modell.

Et annet viktig spørsmål er om enkelte aktører mis­bruker DRM til å omgå blant annet reglene for fri flyt av varer og tjenester innen EØS.

For forbrukere aktualiserer denne saken spørs­målet om hva som skjer med all musikken de har kjøpt til sin iPod når det kommer et nytt og trendy produkt om noen år som ikke kan spille disse musikk­filene. Nå kan dette sammen­lignes med den situasjonen en del av oss kom i da vi valgte å pensjonere plate­spilleren og erstatte en del av plate­samlingen med nye kompakt­plater. Likevel er en bransje­standard som CD-Audio noe helt annet enn teknologien til en enkelt produsent.

Lenke til denne artikkelen: iSlips

Påskestruts

Vårtegn?

Nok en gang slår jeg et slag for at vi må slutte å fortelle barna at haren legger egg. Etter min mening er det strutsen som legger de fineste påskeeggene, og ett av stedene du finner slike egg er Isandi.

Lenke til denne artikkelen: Påskestruts

Terapeutisk mus

Med fare for å gi musesyke skjermarbeidere falske forhåpninger vil jeg likevel nevne at en opp­finner fra Taiwan har fått patent på en tera­peutisk mus, og vi snakker her om data­teknologi og ikke gen­forskning. US patent 6,847,846 kombinerer et moderne arbeids­redskap med akupunktur. Jeg sier bare «klikk, klikk — så får du et stikk» og ser med spenning fram til neste skritt i salg av helse­tjenester over Internettet.

The present invention relates to a computer mouse for electronic therapy combining the function of a conventional computer mouse and an electronic acupuncture device into one unit and utilizing an electric connector to provide power and a circuit to modulate as well as generate a strong electric current pulse to be transmitted by a conduction tab for stimulating a user's acupuncture points so as to increase a health oriented function to the originally convenient operation of the computer mouse.

Det tar vel ikke så lang tid før noen luringer finner flere bruksområder for de kraftige elektriske strømpulsene.

Lenke til denne artikkelen: Terapeutisk mus

Hva talere kan lære av god blogging

Cliff Atkinson har skrevet en leseverdig artikkel om hva man kan lære om muntlig framstilling av god blogging, og hva bloggere kan lære av gode talere.

Et av formålene med min egen blogging er å få skrevet ut tanker og idéer på et tidlig stadium, før jeg skriver ut artikler for andre publikasjoner eller bruker materialet i foredrag. Dermed kan jeg stå inne for at det er meget kort vei fra blogg til en muntlig presentasjon. Atkinson har en del fornuftige poenger det kan være verd å tenke på før du blogger eller snakker videre.

Lenke til denne artikkelen: Hva talere kan lære av god blogging

Mer eller mindre

Pål Leveraas sier krise og Computerworld sier katastrofe. Temaet er hvordan elektronikkindustrien påvirkes av Moores lov. Professor Eli Noam skisserer en mulig utvikling hvor vi får færre bokser som brukes til stadig flere ting.

Til en viss grad har nok Noam rett, men jeg vet ikke om Moores lov peker så klart i én retning som artiklene jeg har lenket til skulle tilsi. Moores lov forteller egentlig om økningen i antall transistorer på en enkelt brikke. Av dette kan vi avlede utvikling i pris og hastighet, men loven sier egentlig ikke at vi er i stand til å følge opp denne utviklingen ved å effektivt kunne utvikle systemer hvor kompleksiteten øker like raskt som Moores lov gir muligheten til. En ting er å øke kapasiteten på en minnebrikke, men i tillegg til større kapasitet, mindre volum og større hastighet ønsker vil gjerne lavere strømforbruk, mindre feil og flere funksjoner.

Det er i utgangspunktet veldig enkelt å utvide funksjonaliteten til en mobiltelefon slik at den også kan brukes som en MP3-spiller. Det krever litt mer regnekraft og litt mer minne, men stort sett dreier det seg om å gi telefonen litt mer av det samme. Utvidelsen av funksjonalitet er enkel og billig. Noe litt annet blir det dersom det er snakk om å kombinere så forskjellige funksjoner som mobiltelefon og digitalkamera. Da må det introduseres helt nye komponenter som bildesensor og optikk, og produktet får en større kompleksitet.

Moores lov sier at vi kan få produkter som kan mer til samme pris, men loven sier også at vi kan få stadig mindre og billigere produkter som kan det samme som tidligere. Loven sier ikke noe om hva forbrukerne foretrekker. For produsentene kan det være økonomisk interessant å legge flere produktegg i samme kurv, men forbrukeren ser ikke nødvendigvis de samme fordelene. Dersom min mobiltelefon, digitalkamera, PDA og MP3-spiller er en og samme dings, hva betyr det for meg dersom en eller flere funksjoner svikter og dingsen må repareres eller skiftes ut?

Dingser med alle funksjoner i ett gjør oss sårbare. I beste fall må vi irritere oss over at en av funksjonene ikke virker en stund før vi går lei av hele dingsen og bytter den ut.

Isolert sett betyr større kompleksitet at gjennomsnittstiden mellom feil blir kortere. I tillegg vil det at flere funksjoner bygges som ett enkelt produkt bety at alt får samme levetid. I praksis vil det bety at digitalkameraet ditt får like kort levetid som mobiltelefonen. Optimistene kan nok håpe på at enkelte ting får lengre levetid, men det betyr at produsentene gjør en betydelig innsats for å lage mer stabile og feilfrie produkter.

Moores lov sier heller ikke noe om at batterier elle andre energikilder vil bli mindre, billigere og få høyere kapasitet i samme takt som elektronikken krever mer energi. Når mobiltelefonen blir PDA, kamera og MP3-spiller kan vi glemme begreper som hviletid.

Dermed tror jeg at det er et ganske stort marked for enklere produkter som ikke nødvendigvis kan alt. For mange vil fremdeles det viktigste være hvordan MP3-spilleren ser ut, og ikke at den også kan brukes som telefon, kamera og reisestrykejern.

Lenke til denne artikkelen: Mer eller mindre

Dustete om idioti

I går kunne VG fortelle at hver tredje nordmann er data-idiot, men Aftenposten valgte å bruke ordet data­dust. Avisenes kilde, direktør Bernt Nilsen i Datakortet AS, kaller tredje­delen av den yrkes­aktive befolkningen for digitale analfabeter. Det jeg finner opp­sikts­vekkende med denne nyhets­dekningen er at ingen journalister satte så mye som et lite spørs­måls­tegn ved følgende utsagn:

1,8 millioner yrkesaktive nordmenn er digitale analfabeter.

Det skal ikke store regneferdighetene til for å se at dette utsagnet må bety at enten er antall yrkes­aktive nord­menn mye større enn folke­tallet i Norge, eller så har Datakortet AS glemt å kvalitets­sikre regne­stykkene sine. Jeg holder en knapp på det siste alternativet.

Lesernes regnestykker i kommentarene til digi.no viser dess­verre at det er ikke bare data som er vanskelig.

For å finne ut hvor mange yrkesaktive mennesker det egentlig er snakk om så er det ikke bare å sjekke tallene i arbeids­kraft­under­søkelsen, for mens SSB ser på alders­gruppen 16-74 år har Data­kortet valgt å teste personer i alderen 20-67 år. Det er stor for­skjell på disse to gruppene.

Etter hvert som tiden går og teknologien modner er det også fristende å spørre om det er brukerne som er analfabeter, eller om ikke teknologien burde bli lettere å bruke etter hvert. Det er litt underlig at det er program­vare­leveran­dørene som skal sette premissene for en vurdering av brukerne. Hadde det ikke vært mer naturlig å la brukerne være måle­stokk for program­varens kvalitet?

Lenke til denne artikkelen: Dustete om idioti

Bloggeboble

David Sifry har kommet med nye tall i sin rapportering av bloggosfærens tilstand. Det mest bemerkelses­verdige er økningen i antall nye blogger det siste kvartalet (desember 04 til og med februar 05). En viktig årsak kan være lanseringen av Microsofts blogge­tjeneste, og da vil veksten bare være til­syne­latende etter­som en noen bare flytter eksisterende blogger og andre bare skal teste ut den nye tjenesten. Dermed er det viktig å følge med på endringer i tallene for for­latte blogger. Et annet problem er en økning av antallet spam­blogger, det vil si bloggger som er opp­rettet av spam­verktøy og som automatisk fylles med standard­innlegg fulle av lenker.

Lenke til denne artikkelen: Bloggeboble

Keitai eller mobiltelefon

Japansk mobiltelefonkultur er et interessant studium, og jeg har nett­opp vært så heldig å ha nær­kontakt med et par 3G-mobiler fra Japan. Ikke uventet kom min egen Nokia-telefon svært dårlig ut av sammen­ligningen. Bilde­kvaliteten var litt dårligere, video­kvaliteten var mye dårligere. Jeg har også inn­trykk av at japanske skjermer generelt sett er skarpere enn det som er vanlig kvalitet i Europa, men dette skyldes nok at japanske skrift­tegn krever mer av skjermen enn våre enkle bokstaver.

Et annet område hvor en japansk keitai gjerne skiller seg ut fra en norsk mobil­telefon er det ytre i form av farger og pynt. I Japan henger man gjerne pynt på sin keitai, og en japansk veske til telefonen er noe helt annet enn et futteral i imitert lær.

De som virkelig går inn for styling av sin keitai får den dekorert eller lakkert. Det kan være en nokså enkel dekorasjon som man kan få utført av en keitai-stylist som utfører jobben på stedet, eller det kan være en om­fattende lak­kerings­jobb i mange lag. Jeg er ikke helt sikker på om det minner meg mest om dekorativ lakkering av kjøre­tøy eller tatoveringer, men jeg vil tro at det er et marked for hånd­lakkerte mobil­telefoner også i Norge.

Nå hjelper det selvsagt lite med lekre telefoner all den tid vi ikke har nevne­verdig med 3G-tjenester i Norge. Det mest spennende som har skjedd så langt er Netcoms introduksjon av 3G som aksess­tjeneste for Internett. Et PC-kort inviterer ikke til stæsj og styling, men det blir spennende å se hvor­dan prisene på data­trafikk i mobil­nettet utvikler seg i løpet av året.

Lenke til denne artikkelen: Keitai eller mobiltelefon

Ufrivillig bloggepause

Det har vært stille fra min kant den siste uka, og årsaken har vært at min bærbare maskin takket for seg rett før en uke med en del reising på programmet. Ettersom det var dyrere å reparere maskinen enn å kjøpe en ny ble det utskifting av maskin og litt mindre tid og anledning til å blogge noen dager.

Den forrige bærbare var et litt uheldig valg. Jeg valgte en kraftig maskin med en stor skjerm skjerm, men størrelse og vekt har nok bidratt til at levetiden ble kort. En bærbar bør først og fremst være liten og lett. Det er den maskinen jeg kjøpte nå, og forhåpentlig vil den ha lengre levetid enn en mobiltelefon.

Lenke til denne artikkelen: Ufrivillig bloggepause

Overgrepsfilter

De siste dagene har det vært en del medieomtale angående filteret Kripos og Telenor har laget som skal stoppe til­gangen til nett­sider med straff­bart materiale som viser over­grep mot barn. Hensikten er den beste, men jeg er litt skeptisk til både om­talen og den begrensede informasjon det er mulig å grave fram om teknologien.

Omtalen er ganske frisk. I januar fortalte digi.no at i løpet av ett tilfeldig døgn i oktober, ble det gjort 7.000 søk etter barne­porno på Internett. Hva som skjedde i løpet av andre til­feldige døgn sier ikke digi.no noe om, men denne uken kunne TV fortelle at porno-alarmen går 6.000 ganger hver dag. I artikkel­teksten modereres dette til et sted mellom 5000 og 6000 treff. En viktig for­skjell på disse tallene er at den første målingen visst­nok er gjort før filteret ble satt i drift.

De fleste som prøver å komme inn, ønsker tilgang til straffbart materiale som viser overgrep mot barn, sier politi­første­betjent Harald Skjønsfjell i Nye Kripos til TV 2 Nyhetene.

Jeg litt skeptisk til denne framstillingen. Ikke noe sted har jeg funnet en utdypende forklaring på hva disse tallende egentlig representerer og hvilken tilleggs­informasjon som er brukt i analysen. Filteret vil etter det jeg kjenner til stoppe en hver fore­spørsel til nett­stedene Kripos har blokkert, uansett om det er en web­sider eller en direkte lenke til et bilde. Dermed kan en uønsket e-post som inne­holder en peker til et bilde fra et av de forbudte nett­stedene resultere i et treff. Også en peker til innhold som er fjernet fra den blokkerte web­tjeneren vil telle som et treff.

Det finnes også websider som ikke er blokkert av Kripos som inneholder bilder som hentes fra nett­steder som er blokkert av Kripos. Et enkelt besøk på en av disse sidene kan resultere i flere titalls treff i over­greps­filteret.

372.000 advarsler er sendt ut til mennesker som for­søker å komme inn på nett­steder som viser voldtekt og misbruk av barn.

Antall advarsler som sendes ut behøver ikke å tilsvare antall advarsler som vises. Dersom det dreier seg om et bilde som er lagt inn i en e-post eller på web­sider som ikke er blokkert vil web­siden kun vise at den ikke fant noe bilde. Når nett­leseren eller e-post­programmet for­venter et bilde hjelper det lite at filteret returnerer tekst, og brukeren ser ikke noen advarsel. Advarselen fra Kripos kan også havne i et lite iframe-element hvor den er så godt som usynlig.

Selv ett enkelt bilde av overgrep mot barn er et bilde for mye. Likevel er det uheldig dersom politikere og folk flest får feil tall med hensyn til hvor mange som aktivt og bevisst leter opp dette materialet på Internettet og hvor mange advarsler som er sendt ut. Grunnen til min tvil om tallene er kvalitets­sikret er at Telenor sier at de ikke logger hvem fore­spørslene som blir fanget opp av filteret kommer fra.

Telenor vil ikke på noen som helst måte ta vare på dataene, eller logge hvem som faktisk treffer filteret.

Det er vanskelig å analysere, kvalitetssikre og etterprøve data man ikke logger eller lagrer.

Med hensyn til den tekniske virkemåten til filteret er den eneste forskjellen siden sist jeg skrev om dette er at nå er det mulig å se hvor­dan det virker i praksis, men jeg må advare på det sterkeste at noen prøver å teste filteret uten at de vet 100 prosent hva de gjør og hvor­dan slik testing bør utføres. Det filteret har til hensikt å blokkere for er materiale som det er straff­bart å laste ned.

Dersom du tror det holder å endre innstillingene på nettleseren slik at den ikke laster ned og viser de for­budte bildene så kan jeg legge til en advarsel om at i tillegg til straff­bart bilde­materiale så sprer noen av disse nett­stedene også ond­artet program­vare.

Det som er interessant å merke seg med hensyn til filterets virkemåte er at det ikke er noe problem å omgå det for dem som faktisk ønsker å få til­gang til bilder av over­grep mot barn. I praksis gir filteret en viss beskyttelse for at noen til­feldig snubler over dette materialet, men det er kun en liten hindring for dem som med hen­sikt er på jakt etter slike bilder.

Dette bør være et forhold som må komme i betraktning når man vurderer det inn­grep filteret er i nettets infra­struktur og de ulemper det har for vanlig, lovlig bruk. Det er mulig at Telenors tekniske løsning kan beskrives som «smart», men det er et helt annet spørs­mål om løsningen følger nettets tekniske standarder. Jeg venter spent på en offentlig og faglig debatt.

Lenke til denne artikkelen: Overgrepsfilter