digme: blogg

Lekende lenker

I løpet av en workshop med en gruppe forskere fra University of Tokyo i går fikk jeg se et artig nett­sted for sam­arbeidende visuell hyper­tekst. Utgangs­punktet er renga, som er en tradisjonell form for japansk poesi som lages som en dialog eller stafett mellom to eller flere diktere. Verk på denne formen kan bare bli til som resultat av et sam­arbeid.

Cambrian Game er en visuell form for renga som starter med ett bilde eller figur. En eller flere del­tagere lager hvert sitt bilde avledet fra det første og hvert av disse er så utgangs­punkt for ett eller flere nye bilder. Leken har fått sitt navn etter den kambriske eksplosjon fordi antall sammen­lenkede bilder vokser raskt.

Et godt eksempel er en nyttårskambrium som ble laget i løpet av to uker rundt års­skiftet fra 2002 til 2003. Starten er en tegning av en blå stjerne. Fra denne tegningen er det avledet fire nye tegninger.

Om noen i løpet av desember skulle ha behov for en aktivitet som går over flere dager og hvor folk i alle aldre kan delta så kan jo dette være et forsøk verd.

Dette er også noe som kan skapes med blogger. Jeg kan jo legge ut et bilde og utfordre folk til å følge opp. Lag et avledet bilde og ping meg et tilbake­tråkk (tilbakepeker), eller følg et tilbake­tråkk og lag et avledet bilde litt lenger ut i nettet. (Om dette med tilbaketråkk er gresk for noen så skriv lenken inn i en kommentar i stedet.)

Lenke til denne artikkelen: Lekende lenker

Test statskanalen

Jeg antar det er et tegn i tiden at det er underholdningsavdelingen i NRK som skal holde orden på nasjonens intelligens. Det ser ut til at årets under­holdning fikk et preg av farse på grunn av tekniske problemer. Uansett er det et underlig konsept. For å gjøre det spennende så ligner det litt på en konkurranse, og for å gjøre det morsomt så skal det flørtes litt med fordommer.

Nå er det ikke noe galt med kunnskapskonkurranser, men fokuseringen på IQ får antagelig noen til å ta det hele litt for alvorlig. Det burde være greit nok å påpeke at en direkte­sendt under­holdnings­program kanskje ikke er det beste utgangs­punkt for kontrollerte vitenskapelige forsøk. Når NRK.no slår til med overskriften Øk din IQ her! så sier det litt om presisjonsnivået.

Lenke til denne artikkelen: Test statskanalen

Tur med toget

Dette er restene av et forsøk på å blogge fra et tog i fart, men over­skriften må nok leses ironisk og på svensk. Jeg har nett­opp vært innom en konferanse i Sverige og det passet veldig bra å ta toget. Rute­tidene passet som hånd i hanske med tids­skjemaet for konferansen, og det går som regel greit å jobbe på toget. Sånn sett gikk turen greit, men det var vel det eneste som gikk greit.

En av de andre foredragsholderne på konferansen kom inn på alle problemene med nett­aksess fra tog og mente at i praksis virket det ikke. Siden jeg reiste med Linx som har WLAN i vognene så falt jeg for fristelsen til å kjøpe nett­aksess på veien tilbake. Etter­som jeg ikke fikk blogget fra selve tog­turen så er det vel enkelt å gjette hva resultatet av mitt lille forsøk var.

Vel, etter en del heft og plunder fikk jeg koblet meg opp. Hastigheten var heller ikke til å skryte av, men jeg fikk da lest en del e-post og gjort unna noen småting som er viktigere enn blogging. Det var langt fra stabilt, og så sluttet det å virke i det hele tatt før jeg fikk blogget det aller minste under­veis. Jeg har en mis­tanke om årsaken var at aksess­koden min var utløpt på tid. Det var nemlig rabatt på aksessen. Det som tidligere var prisen for en time skulle nå vare turen ut. Det varte omtrent en time.

Et tilbud som ikke stemmer er helt i tråd med resten av tog­opp­levelsen. Som de fleste reiser startet den med bestilling av billetter. Siden jeg sjekket tog­tidene på nettet så for­søkte jeg også å kjøpe billetter på nettet. Det gikk dårlig. Av en eller annen grunn tilbyr Linx kun billetter gjennom nett­butikken til SJ, og der­som du ikke har mulighet til å hente billettene på et svensk billett­kontor må du be om å få billetter per brevpost.

Siden nettstedet til Linx også hadde et norsk telefonnummer for bestilling av billetter prøvde jeg dette. Nå gikk det bedre, selv om jeg ikke kunne bestille billetter videre med lokal­tog i Sverige. Det som virket som et plaster på såret var at prisen som ble opp­gitt var lavere enn i nett­butikken til SJ. Litt lavere enn valuta­kurs og et heftig ekspedisjons­gebyr hos SJ skulle tilsi. Billettene kunne jeg hente på et av NSBs salgs­steder.

Da jeg gikk på toget i Oslo tenkte jeg at dette ble siste tur med Linx før selskapet legges ned. Det er nok en årsak til det, for vognen var nesten tom. Derfor var det nokså absurd at vi var to som hadde fått samme plassen. Vi var begge hjertens enige om at nett­sidene og billett­salget til Linx ikke var lett å finne ut av. Jeg var ikke like blid og høflig da jeg fant ut at kortet mitt var belastet to ganger som det samme billett­kjøpet. Det kunne selvsagt forklart at sitte­plassen var solgt to ganger, men jeg er nokså sikker på at det ikke var meg selv jeg møtte på toget. Siden jeg skal føre regn­skap mangler jeg også kvittering for moroa.

Da jeg tok kontakt for å få rettet på feilen så var det plutselig veldig vanskelig å rette opp problemet. Det blir spennende å se hvor lenge de problemene varer. (Det lover selvsagt dårlig når stave­kontrollen til Microsoft Word foreslår at ordet togturen skal skreves torturen.)

Lenke til denne artikkelen: Tur med toget

Gå hjem og blogg

Jeg burde antagelig lage en egen kategori for definisjoner av blogging og bloggere. Den følgende er hentet fra Dagbladet og minnet meg umiddel­bart på Kristianes kommentar av en slags omtale i Dagsavisen.

En blogger er en bidragsyter til en weblogg på nettet, en slags diskusjonsguppe. [sic]

Den forklaringen er både forvirrende og framifrå på en gang. De fleste bloggere er bidrags­ytere til sitt eget nett­sted, men bloggosfæren som helhet kan selvsagt beskrives som en diskusjons­gruppe. Når Jan Thoresen beskriver nettet som en slags diskusjons­gruppe så kan det jo bety at han har lest Cluetrain Manifesto. Verdens­veven er ikke et medium, det er en samtale.

Ok, det kan også hende at jeg ikke analyserte syntaks i utsagnet til Jan helt som det var ment å bli lest.

Lenke til denne artikkelen: Gå hjem og blogg

Tid og sted

JD Lasica kan fortelle at Engadget er på jakt etter en ny skribent. Dessverre er det harde krav Peter Rojas stiller til hvem som kan komme i betrakting.

We need someone who is tech savvy, can actually write, and can commit to writing 8 - 10 posts a day for us. And they'd have to be on East Coast, since we start blogging around 7am or 8am every day.

Det er kanskje lett å glemme at flertallet av den engelstalende verden har startet arbeidsdagen sin for lenge siden i det folk på østkysten av USA ser dagens lys.

Lenke til denne artikkelen: Tid og sted

Helse i hver dott

En av fordelene med verdensvevens digitale publisering skal visst­nok være at det er enklere å rette opp feil. Dette er særlig viktig med hensyn til fag­litteratur. Svakheten ved dette systemet er at rettelser i fag­litteratur ikke alltid får like stor opp­merk­somhet fra masse­medier og populær­viten­skapelige tids­skrift som den opp­rinnelige rapporten fikk. Problemet blir enda verre når de samme nyhets­mediene ikke har fornuftige lenker, om de i det hele tatt har lenker til kildene.

Et eksempel på dette er nyheten om at vi blir sykere av lese om helse på nettet som også fikk bred dekning i Dagbladet i tillegg til ett og annet bransje­tidsskrift.

Ingen av disse eksemplene har brydd seg med å lenke til selve rapporten, og der­med er det en viss sann­synlighet for at de som finner disse artiklene ikke opp­dager at den opp­rinnelige rapporten er trukket tilbake.

The review "Interactive Health Communication Applications for people with chronic disease" by Elizabeth Murray, Jo Burns, Sharon See Tai, Rosalind Lai, Irwin Nazareth, published in issue 4 2004 of the Cochrane Library, has been found to contain an error. This meant the direction of change was incorrect for several clinical and behavioural outcomes.

Det er kanskje ikke noen stor nyhet at forskere kan være så uheldige å regne feil. I dette til­fellet var feilene så­pass alvorlige at det ser ut til at selve konklusjonen ble feil. Vi blir ikke sykere av å lese om helse på nettet, men blir vi klokere av å lese aviser?

Oppdatering:
Forskning.no ble tipset om saken og fulgte raskt opp med en notis om at forskningsrapporten er trukket tilbake. Det skal de ha ros for.

(via Blind Höna)

Lenke til denne artikkelen: Helse i hver dott

Hurtigspoling fra påske til jul

Enkelte ganger blir ting liggende litt for lenge. Da er det hyggelig med en påminnelse når gamle nyheter dukker opp på nytt. Den store amerikanske bransje­samlingen for kring­kasting, konferansen til NAB, fore­går som regel omkring påske­tider. I år dukket det opp noen interessante studier av personlige digitale video­spillere. En bekymring for reklame­finansierte kring­kastere er at disse gjør det veldig lett å hurtig­spole forbi reklame­innslag. På grunn av arbeid med endringer i lov om opp­havs­rett USA har saken dukket opp i mediene igjen.

Saken er at bekymringen er grunnløs. Det kan høres ut som et paradoks, men i praksis viser det seg at fjernsyns­reklamen har større effekt ved hurtig­spoling. Hvorfor? En årsak er at når man hurtig­spoler så følger man med på skjermen for å gå til­bake til normal hastighet når reklame­innslagene er ferdige. De som ikke hurtig­spoler bruker gjerne pausen til helt andre ting enn å følge med på skjermen. En annen hyggelig effekt er at de som hurtigs­poler skifter ikke kanal.

The study estimated that 51 percent of non-DVR viewers zap TV commercials, usually by using their remote control to change the channel when they come on. However, 96 percent of those viewers actually watch TV commercials when they become DVR subscribers, albeit in fast-forward mode.

Dermed er det helt uforståelig at noen planlegger å benytte DRM til å hindre hurtig­spoling. I USA, hvor det faktisk er en tradisjon for å hurtig­spole forbi åpningen av spille­filmer, er det til og med fore­slått lov­forbud mot hurtig­spoling.

Det som digitale personlige videospillere med litt oppfinnsomhet kan program­meres til er å hoppe over reklame­pausene uten hurtig­spoling. Den muligheten kan jeg skjønne at bransjen er skeptisk til, og her kan det tenkes at DRM er berettiget. En av standardene for personlige digitale video­spillere har da også lagt opp til at det kan inn­føres en løsning med DRM hvor brukerne kan betale for å aktivere funksjonen som hopper over reklamen. Tapte reklame­inntekter kan selv­sagt erstattes med direkte betaling fra publikum.

Det blir interessant å følge diskusjonen på dette området i tiden fram­over. Det ser nesten ut som at enkelte i under­holdnings­bransjen har som mål at publikum behandles etter mønster fra filmen A Clockwork Orange. Forbud mot hurtig­spoling! Hva blir det neste?

Lenke til denne artikkelen: Hurtigspoling fra påske til jul

Minibankraner

Et vellykket bedrageri kan kanskje ikke gjentas for ofte, men venter du en stund er det fare for at verden er klar for bedrag igjen. I fjor sommer ble det opp­daget skimming­utstyr montert på en minibank ved Moss, i fjor høst skjedde det samme i Oslo, og et par måneder etter sto Bergen for tur. Nå har Trondheim hatt besøk. En interessant effekt er at publikum tar ut mer penger i butikkene fordi flere mennesker ikke stoler på mini­bankene.

Jeg kan forstå at folk blir litt usikre. En artikkel i Dagbladet har mis­visende illustrasjon. En libanesisk slynge er ikke en skimmer. Til Adresseavisa sier sikker­hets­sjefen i en bank at «det er ekstremt vanskelig å opp­dage denne type utstyr, selv om du vet hvor­dan det ser ut». Nå vel, de kan nok være vanskelig der­som du ikke vet hvordan utstyret ser ut.

Da de første tilfellene av skimming ble oppdaget i fjor ble det presentert som en ny metode i Norge. Jeg er helt med på at det var en nyhet at det ble dokumentert at metoden var i bruk, men ikke så sikker på hvor nytt mis­bruket var. Vi har hatt et tilfelle av en annen type kort­mis­bruk i Norge tidligere hvor svindlerne ikke brukte hvert enkelt kort mer enn en eller to ganger. De for­søkte å holde seg under radaren og var veldig disiplinerte.

Uansett, skimming av minibankkort er alt annet enn nytt. Det som er nytt er at små magnet­stripe­lesere, data­maskiner og digitale kameraer gjør at metodene og utstyret endrer seg. Tidligere monterte svindlerne en falsk front på mini­banken for å gjemme skimmer­utstyret. Nå er det snakk om noen ganske små bokser.

Det er heller ikke alltid snakk om minibanker. Svindlere har f.eks. bygget om automater for å utføre skimming. Trekk kortet, tast kode, motta en eller annen vare. Du merker antagelig ikke at kontoen din ikke blir belastet for akkurat dette kjøpet. Hvorfor skal en svindler gi deg en eller annen vare gratis? Vel, det kan jo være snakk om tjuv­gods. Uansett, du merker det sikkert den dagen kontoen din blir tappet, man da kan det være vanskelig å finne ut når kortet ble kopiert.

Med andre ord, det er ikke bare minibanker du bør passe deg for dersom du er redd for skimmere.

Lenke til denne artikkelen: Minibankraner

Elektronisk ønskekvist

Jeg har lurt litt på hvor nyttig en WLAN-detektor i nøkkelringformat egentlig er, men etter at jeg to ganger på kort tid har måttet balansere en opp­slått laptop rundt omkring for å finne nett så fant jeg ut at det uansett er en billig for­sikring mot kost­bare uhell.

Som elektronisk ønskekvist er den også veldig nyttig når base­stasjoner skal plasseres eller flyttes, og den er ganske kjekk å ha på kaféer også. Er det ikke noe signal så er det liten vits i å spørre betjeningen om de har Internett. Den forteller ikke om nettet er kryptert eller på annen måte har tilgangs­kontroll, men den som trenger full informasjon i lomme­format får heller bruke en PDA.

Det eneste jeg savner er at utvalget hadde vært litt større i norske butikker. Av en eller annen grunn har svært mange amerikanske nett­butikker sluttet å sende elektronikk ut av landet. Det er litt irriterende når enkelte norske importører kan være sær­deles trege.

Lenke til denne artikkelen: Elektronisk ønskekvist

Frosker i flokk

Dagens Næringslivs Magasinet denne helgen profilerte 7 smartingers meninger om fram­tiden. Et greit tema for å bryte opp uken lange pause. Første smarting var Telenors konsern­direktør for teknologi, Berit Svendsen, som åpnet med å mimre om forskere med hvite frakker i bak­rom. Jeg håper det er en metafor. I mot­satt fall er det ikke godt å si hvor de hvit­frakkede egentlig tok med seg teknologi­direktøren.

Da Svendsen begynte i Telenor i 1988 så forskerne ti år fremover. Nå nøyer de seg med å løfte blikket to til fem år fremover.

Leser du artikkelen får du vite hvor mye Telenor har spart ved å gå fra å tenke lang­siktig til å tenke kortsiktig, men journalisten stiller ikke spørsmål om det er fare for at denne besparelsen er like kortsiktig som horisonten til en oppsikts­vekkende nærsynt forskning.

Det mest interessante med artikkelen er kanskje at ordet forskning brukes i det hele tatt. Den tommel­finger­regelen jeg har lært er at det som foregår de siste 4-5 årene før ny teknologi kommer på markedet gjerne kalles industrialisering og produkt­utvikling. Når horisonten er to år blir det som regel helt feil å kalle det forskning. Det er produkt­utvikling. Det er et meget viktig del av virksom­heten til mange bedrifter, men det blir ikke forskning av det for det.

Artikkelens hovedeksempel på hva slags arbeid som bedrives er sauer med elektronikk som måler hvor­dan sauen har det og sender opp­lysningene tilbake med mobil­telefon. Det er en spennende anvendelse, men det er arbeidet med dette i mer enn fem år i Telenor. Både teknologi og anvendelse har en veldig lang historie utenfor Telenor. Holder vi oss i fjøset er det snakk om 20 år.

De store innovasjonene skjer ikke i Norge, men vi over­våker trendene og ser hvor­dan de kan bli tjenester på mobilen. Det er vår hovedidé.

Jeg har aldri funnet ut hvor ledere i store bedrifter har denne hus­manns­ånden fra. En ting er det at mange norske bedrifter har et underlig forhold til akademikere, men det er mer enn bare dette. I for­bindelse med strategi­arbeid i en annen norsk bedrift foreslo jeg å reformulere et til­svarende utsagn til noe litt mer positivt: Vi skal være best til å være nummer to. Direktøren for­sto ironien, men det var visst opp­lest og ved­tatt at man ikke hadde mulighet til å være ledende på noe område — bortsett fra å være den beste til å følge etter da.

Et argument for å holde en beskjeden profil er at det er mange forsknings­prosjekt som ikke fører til innovasjon, og det er mange opp­finnelser som ikke gir nevne­verdig økonomisk utbytte. Og så? Det er faktisk slik det er i resten av verden også.

Den virkelige utfordringen for en teknologibedrift er ikke å være blant de beste på ett eller flere fag­områder, men å omsette denne kompetansen i lønn­som virksomhet.

Nå skal jeg ikke påberope meg noen stor innsikt i bedrifts­ledelse og økonomi. Jeg har likevel en følelse av at der­som en virksomhet har som strategi å følge andre, så er det relativt vanskelig å bli ledende. Men det kan selv­sagt hende at det er en eller annen detalj jeg ikke har fått med meg.

Oppdatering:
Anders Jacobsen spør i en kommentar om Microsoft er en detalj jeg har oversett. Det er et veldig godt spørsmål. Noen vil vel kanskje være fristet til å gripe til klisjeen at Microsoft er unntaket som bekrefter regelen. Jeg tror ikke det er en god beskrivelse.

Det er flere mulige årsaker til at en stor virksomhet kjøper opp en liten. Et formål er å kjøpe kompetanse og/eller rettigheter, et annet er å bli kvitt konkurranse. Produktutvikling er ikke forskning, og det er alltid en god strategi å undersøke hva du kan få kjøpt før du starter utviklingsarbeid selv. Da kan du fokusere på å tilpasse og forbedre produktene.

I svært mange tilfeller bør forskere starte sine prosjekter med omfattende litteratur- og patentsøk. Selv om en forsker får en god idé som høres ny ut så kan det godt hende at andre har arbeidet med både samme og nærliggende problemstillinger. Dermed er hvilke andre som arbeider med samme idéer noe en forsker alltid bør være oppmerksom på. Om det ender med samarbeid eller konkurranse er en annen sak.

Med hensyn til tilfellet Microsoft så er det ikke bare å kjøpe opp andre virksomheter på måfå. For å være lønnsomme må de kjøpe opp de riktige virksomhetene. Det krever en del innsikt og planlegging. Jeg vil anta at Microsoft bruker en del av den innsikten forskningsprosjektene deres skaffer seg til dette formålet. Det virker som de er veldig flinke til å kjøpe de riktige virksomhetene til en rimelig pris. Det finnes selvsagt mange eksempler på bomskudd, men det er sluttresultatet som teller.

Det er noen år siden jeg hadde direkte kontakt med forskere fra Microsoft, men de jeg har snakket med kunne fortelle at prosjektene deres ikke ble avspist med håpløst små budsjetter og stadige omprioriteringer. Per definisjon var et forskningsprosjekt noe som gikk over tid, og dersom det ikke var behov for noen årsverk var det sannsynligvis ikke verd å starte prosjektet.

Lenke til denne artikkelen: Frosker i flokk