DRM og politiske ytringer

I forrige uke var det seminar om kopisikring og retten til å kopiere, arrangert av Venstres stortings­gruppe og Elektronisk For­post Norge. For­anledningen var det kom­mende lov­for­slaget om endringer i ånds­verk­loven. Det var en interes­sant begivenhet, og seminaret har fått detaljert omtale i bloggen til Espen Andresen og i ITavisen. Min kom­mentar tar ut­gangs­punkt i en liten hendelse i starten av seminaret. Sæmund Fiskvik fra IFPI åpnet nokså originalt med hen­syn til at dette var et politisk møte arrangert i Stor­tingets lokaler.

Fiskvik benyttet seg av den rett han som opp­havs­mann har til å reservere seg mot at verken hans PowerPoint-presentasjon eller video­opptak av hans inn­ledning blir publisert på nettet.

Møteleder og parlamentarisk leder for Venstre Trine Skei Grande bemerket lakonisk at på Stor­tinget er man mest vant til at folk vil få fram sine syns­punkter, ikke holde dem tilbake fra offentligheten.

Den siste tidens debatt om opphavsrett og de til­pasninger i lov­verket som enkelte interesse­grupper ønsker at skal gjøres for å møte de ut­fordringer Inter­nettet gir dreier seg i veldig stor grad om musikk og film. Det er der­med fint at det er plate­bransjens representant som illustrerer at lov­bestem­melsene og mekanismene under­holdnings­industrien ønsker inn­ført kan ha svært uheldige virkinger på andre områder.

Jeg vet ikke om Fiskvik er bekymret for at politiske ut- eller inn­spill skal inn­hente ham senere, men det finnes gode eksempler på at politikere har gjort dette opp gjen­nom tidene. Bilder er manipulert og referater av taler har blitt pyntet på. Dette er ikke vanskelig å opp­dage når andre har tatt vare på kopier av tidligere eksemplarer. Ordet kopi­sikring får i denne sam­men­heng en helt annen betydning enn kopi­sperre. Det som er et tanke­kors er at DRM kan gi politiske organisasjoner for stor kontroll over bilder, video, lyd­opptak og tekst.

Et annet eksempel fra en helt annen del av verden er historien om DJ Maryam, en jente som synger techno. Det spesielle er at hun holder til i Iran, et land hvor det er for­bud mot kvinnelige solo­artister. Musikken hennes er distribuert på Inter­nettet, men fram til i høst har ikke hennes virkelige identitet, Mahshar, vært all­ment kjent.

Mahshar forteller at musikken ble distribuert på nettet uten at hun hadde god­kjent dette. Hun er også ganske opp­rørt over den dårlige kvaliteten. Med andre ord dreier det seg om pirat­opptak og pirat­kopiering. Likevel er det interessant å merke seg at det er lite sann­synlig at musikken ville kommet ut på lovlig måte med det strenge religiøse regimet i Iran. Pirat­distribusjonen har gitt mye opp­merk­somhet, og internasjonal popularitet har ført til at Mahshar har produsert et ordentlig album og skal søke om til­latelse fra preste­styret til å gi ut platen. Om du vil vite hvordan dét prosjektet går kan du følge med på nett­stedet til Mahshar.

Slik BBC presenterte historien om DJ Maryam var det ikke lett å si om journalisten egentlig trodde på for­klaringen om at musikken var pirat­kopiert. Uten å ta stilling til denne konkrete saken er det et interessant spørsmål om under­holdnings­bransjens ønske om stor utbredelse av DRM kan være nok en hindring for både opposisjons­politikere og kunstnere i land med anner­ledes styre­sett enn vårt eget.