digme: blogg

Søketjenester og kjønn

Det måtte komme: En undersøkelse som ser på hvordan kvinner og menn bruker søke­tjenester på Inter­nettet. Og for­skjel­ler er det.

A typical male search query uses just two words, compared with three for women. Women are also more patient about investigating different potential routes.

(via Lawtech Guru Blog)

Lenke til denne artikkelen: Søketjenester og kjønn

Planeten Bush?

Valgkampen i USA er full av overraskelser. Tidligere i valg­kampen har vi kunnet lære mange interessante detaljer om skrift­snitt og om skrive­maskiner fra 1970-tallet. Nå har turen kommet til bilde­analyse. En senior­forsker hos NASA har brukt litt av fri­tiden på å analysere et video­klipp av President Bush under en av debat­tene med Senator Kerry og fått fram detaljer som kanskje kan for­telle mer om hva Bush hadde under jakken. Salon har historien og bildene.

Hapke says Nelson's process of analyzing the images are the "exact same methods we use to analyze images taken by spacecraft of planetary surfaces. It does not introduce any artifacts into the picture in any way."

Dermed fredagen feires med å skrive at en NASA-forsker har bilder av planeten Bush, og så kan det hende at bloggosfæren denne helgen bobler over med opp­lysninger om bilde­analyse og presidentens på­kledning.

(via New Media Musings)

Lenke til denne artikkelen: Planeten Bush?

Normalform er for pyser

Jason Kotke har latt seg begeistre over en presentasjon av tjenesten Flickr hvor vi kan lese at data på normal­form er for pyser. Det førte selv­sagt til en heftig diskusjon og design og administrasjon av data­baser som er verd å lese der­som du ikke har lest for mange av disse diskusjonene tidligere.

Something that's always confused me is the near-religion of data normalization among programmers and database admins.

Jeg har tenkt å hoppe over en databasefaglig diskusjon og kom­menterer i stedet litt mer generelle for­hold. Det første jeg la merke til at presentasjonen Kotke hadde lest var et foil­sett, og ut­sagnene var satt opp som korte punkter. Det kan diskuteres i hvilke situasjoner slike bilder med korte lister av stikk­ord og ut­sagn faktisk gir et effektivt bidrag til en presentasjon. Å lese slike foil­sett uten å ha hørt fore­draget kan gi rom for all verdens undring og mis­for­ståelser.

Langt ned i diskusjonen hos Kotke kommer det da også en kommentar fra Stewart Butterfield, som jobber i Flickr, og som skriver at ut­sagnet Kotke har blogget kun var en sleng­bemerkning. Kommentaren tyder også på at Flickr har mer orden på sakene enn det inn­legget til Kotke kan tyde på.

This was just a throwaway line used to make a point (it was a powerpoint bullet in a talk on PHP, not a position paper on DB design). None of us advocate doing things all crazy and stupid. And selective de-normalization (underscoring the point that things are normalized to begin with) is a design decision.

En annen side ved den typen diskusjoner som denne normal­form­diskusjonen er at den gir et inn­blikk i situasjonen for mye av dagens system­ut­vikling. Data­baser er et ganske om­fat­tende fag som har rikelig med teori som inne­holder en god del matematikk. Data­base­verk­tøy har likevel fått stor ut­bredelse og ganske avanserte systemer er fritt til­gjengelig som åpen kildekode.

Selv om du har en avansert sykkel betyr det ikke nød­vendig­vis at du er en god syklist og at du kan trafikk­reglene. Vel, jeg tenkte å ut­sette en diskusjon data­base­fag og -religion til en annen dag.

Lenke til denne artikkelen: Normalform er for pyser

Parodiens mørke side

Vanligvis er amerikanere like ivrige som alle andre når det gjelder å beskytte vare­merker og lignende rettig­heter, men det virker som de kan gå ganske langt når det gjelder å til­late parodier. Når det eneste som skiller er topp­nivå­domenet, som USAs vise­president fikk erfare med .com og .org under en valg­kamp­debatt, kan det bli fare­truende likt. Et annet eksempel i for­bindelse med amerikansk politikk er nett­stedene georgewbush.com og georgewbush.org. Det først­nevnte, som for tiden ser ut til å ha blokkert til­gangen fra operatører i enkelte land, er kampanje­nett­sted for Bush og Cheney. Det andre nett­stedet er en parodi som neppe lurer så mange med sitt bud­skap, men det er en del som går i en annen farlig felle.

Det er like lett å da feil av .com og .org når man sender e-post. Dermed har parodi­nettstedet fått rikelig med feil­sendt e-post som egentlig skulle til republikanernes president­kampanje. Nå kan man begå straff­bare lov­brudd ved å lese andres brev, men det har ikke hindret de ansvarlige for parodinettstedet å publisere en del av den feil­sendte e-posten de har mot­tatt. For at ingen skal klikke seg fram ved et uhell så har jeg ikke laget en direkte lenke til siden hvor e-posten er publisert, men for dem som vil vite slikt så ligger de feil­sendte brevene i en seksjon som heter Dead Letter Office.

For republikanerne er det ille nok at andre leser brevene deres. Det blir antagelig ikke bedre av at noen av brevene ser ut til å dreie seg om tvil­somme eller ulovlige aktiviteter i for­bindelse med valget. (Oppdatering: Salon forteller en litt annen historie enn BBC om denne saken.)

For dem som ikke er interessert i valget i USA bør dette likevel være en på­minnelse om at skrive­feil kan føre til at e-post blir feil­adressert, og at feil­adressert e-post på Inter­nettet kan lett kan havne hos konkurrenter eller journalister. Ikke send noe med vanlig e-post som du ikke mener kan sendes på et vanlig postkort.

Lenke til denne artikkelen: Parodiens mørke side

Blogg og kommers-æsj-æsj

I forrige uke skrev Jason Kotke at revolusjonen er kommersialisert, og viste til at kun 16 av bloggene på Technoratis topp 100-liste ikke har annonser eller lignende. Da regnet han ikke sponsor­lenker fra nett­steder sin Amazon.com eller tips­kasser for fri­villige gaver som kommersielt nok.

Det er ikke noen overraskelse at de som har arbeidet seg opp til å bli så­pass synlige som disse 100 benytter anledningen til å høste av inn­satsen. Det som ville over­rasket var om et fler­tall hadde takket nei til mulig­heten for en inn­tekt. Det koster også en del penger å betjene det trafikk­volumet som følger med populariteten.

I løpet av et par tre år har det vært en holdnings­endring både blant bloggere og i det blogg­lesende publikum. Jeg tror det er mulig å på­stå at blogging i den samme perioden har endret seg fra å være mest en kultur til også å være en sjanger og et format. Enkelte av dem som opp­retter blogger i dag bruker bloggen kun som et billig og enkelt publiserings­system mens det fra første dag ligger en kommersiell idé bak prosjektet. Det er veldig billig å starte en blogg, og formatet er så standardisert at det er enkelt å utvide kapasitet og funksjonalitet etter behov.

En annen, og langt viktigere problemstilling Kotke tar opp er at mange feil­aktig opp­fatter blogger som nøytrale i forhold til kom­mersiel­le interesser. En ting er at mange blogger om jobben sin og produkter de utvikler. Noen blog­gere mottar også betaling for å skrive bestemte ting om produkter, uten å fortelle at de er kjøpt og betalt. Det finnes også blogger som er skrevet av et PR-byrå som for anledningen har diktet opp en blogg­skribent.

Marc Canter har lansert en forretningsidé hvor han vil betale blog­gere for å skrive. Jason Calcanis liker ikke Canters idé og mener det ligger penger nok i reklame til at blog­gere kan ha frihet til å skrive uav­hengig og tydelig skille det de skriver fra annonser. Calcanis sparer ikke på kruttet:

Publishers and bloggers who reach critical mass have the *ability* to make money. What you’re providing is a short cut that could seriously damage the blogosphere. If you want to sell your integrity on the corner for quick money that is your business. However, I can tell you that any blogger who does this will be looked at as nothing better then a $10 whore turning tricks on the West Side Highway moments after they do it.

Marc Canter kommer med svar på til­tale og insisterer på at hans idé er at blog­gere skal få betaling for å blogge om et produkt eller tjeneste, uten noe krav om de skriver negativt eller positivt. Det høres passe naivt ut om du spør meg.

They just can't seem to fathom the notion of someone paying to be lambasted - but gee, maybe it's true.

Det høres ut som han tenker å selge sin idé under mot­toet all reklame er god reklame. Jeg tror ikke det blir så lett i praksis som det kan høres ut i teorien, og tillegg til å over­tale sponsorene om at det er en god idé så må også publikum over­be­vises om at det som skrives ikke er påvirket av betalingen. Det virker som David Weinberger er enig med meg i den vurderingen.

I think Marc Canter's idea is, overall, a bad one because, even though his scheme provides transparency (yay!), as I understand it, bloggers who said bad things about a client would not get their contracts renewed (boo!); "Say nice things or we'll stop paying you" makes you less trustworthy.

Når de fleste av oss er skeptiske til gratisaviser, hvor­dan vil vi for­holde oss til gratis­aviser uten annonser?

Jason Calcanis kommer med to gode eksempel på hvor­dan det ikke bør gjøres: AdRants og PaidContent.org. Reklamen opp­trer som vanlige artikler i bloggen, og bare et stikk­ord i starten eller på slutten angir at det er reklame.

Stowe Boyd er heller ikke begeistret for at blog­gere selger seg i selve artikkel­teksten. Han etter et spørs­måls­tegn ved at Marc Canter klager over at det bare er de få blog­gene som faktisk har inn­flytelse som kan tjene særlig penger. Det er rett og slett slik det frie markedet virker.

I agree with Marc's contention that the current model of blog advertsing means that only those with real influence can make money -- influence either from large readership or very select readership. But I think that is how the world works: its [sic] not just a convention around blogs.

Marc Canter svarer på dette og for­søker å for­klare idéen sin litt klarere. For­målet er stadig det samme, å skaffe inn­tekter til blog­gere som ikke har så stort publikum at reklame gir en menings­full inn­tekt.

Når alt kommer til stykket så er det vel ganske enkelt. Som blogger skaper du et om­dømme på grunn­lag av det du skriver og et sosialt nett­verk som går god for det du skriver. Inn­flyt­elsen din av­henger av hvor godt du skriver, tro­verdig­heten din og at du har et publikum som er interes­sert i det du skriver om. Begynner du å skrive om det noen sponsorer er interessert i at du skriver om kan det fort tære kraftig på ditt publikum.

Lenke til denne artikkelen: Blogg og kommers-æsj-æsj

Piratprat

Arve Bersvendsen har klare meninger om Aftenpostens omtale av holdninger til pirat­kopiert program­vare i følge en under­søkelse BSA har fått ut­ført. Jeg er enig at i at under­søkelsen har svakheter. Jeg sitter igjen med en del viktige spørs­mål. Jeg er enig i at Aftenpostens omtale er tem­melig tam, men jeg har også noen kom­mentarer til Arves utsagn.

Det første av Aftenpostens utsagn som skurrer litt er at studenter på Handels­høy­skolen BI og NTNU nød­vendig­vis blir ledere. Mange av dem får nok helt andre stillinger og opp­gaver i arbeids­livet.

De to første spørsmålene i undersøkelsen er greie nok:

• Synes du det er akseptabelt å benytte ulovlig kopiert program­vare til privat bruk?
• Har du selv benyttet ulovlig kopiert program­vare til privat bruk?

Begge spørsmålene handler om privat bruk. Det er interessant nok etter­som ånds­verk­loven har spesial­regler for program­vare. Det tredje spørs­målet har en liten vri:

• Tror du at du kommer til å benytte ulovlig kopiert program­vare i fremtiden?

I dette spørsmålet er ordet «privat» utelatt. Om de som svarer på under­søkelsen får med seg den nyansen er heller tvil­somt. Nyansen blir svært viktig når Aftenposten skriver følgende:

45 prosent av de spurte svarer at de vil bruke pirat­kopier i fremtiden. Om studentene tar med seg disse holdningene inn i arbeids­livet, kan det bety hundre­vis av millioner kroner tapt for IT-selskapene.

Det er synd BSA ikke fant det nødvendig å stille spørs­mål om hva studentene mener om bruk av ulovlig kopiert program­vare i nærings­livet. Det ville vært svært nyttig for å plan­legge arbeidet for en holdnings­endring.

Når jeg leser at 45 prosent tror de kommer til å benytte ulovlig kopiert program­vare i fram­tiden og at 55 prosent ikke kjenner straffe­ram­mene for grove brudd på ånds­verk­loven sitter jeg igjen med et viktig spørs­mål: Hvor stor andel av de først­nevnte 45 prosentene kjente ikke straffe­ram­mene? Svaret finnes i data­grunn­laget, men vi får ikke vite om mangel på kunn­skap om straffe­ram­men kan for­klare at studenter vil fort­sette å bruke ulovlig kopiert program­vare.

Dess­verre inne­holder under­søkelsen heller ikke et kontroll­spørs­mål om studentene ser på ulovlig kopiering til privat bruk som et grovt brudd på ånds­verk­loven. Jeg tviler også på at Aftenpostens journalist har under­søkt om noen dom­stol vil vurdere alle tilfeller av privat kopiering av program­vare som et grovt lovbrudd.

Holdninger til piratkopiering er en viktig problemstilling, og det er synd at en under­søkelse som denne inne­holder små­slurv som gir anledning til å stille spørs­mål om den er tendensiøs.

Arve Bersvendsen har noen utsagn som jeg heller ikke kan la være å kom­mentere. Jeg på­står det er en myte som stadig blir gjen­tatt i håp om at folk vil tro det er et faktum:

En bruker som velger en piratkopi fremfor inn­kjøp av lisensiert vare, gjør dette fordi han ikke synes det er verdt å betale prisen for program­varen. Således er det høyst usann­synlig at denne brukeren noen­sinne ville kjøpt dette programmet.

Det er to motargument jeg har lyst til å lufte. Det ene er et enkelt spørs­mål som gjelder privat bruk: Har du for­søkt å over­tale brukere av pirat­kopier til å slette program­met de mener ikke er verd prisen? Min erfaring er at det ikke er lett. For å gjøre dette lettere så kan vi anta at det fin­nes billigere, eller i noen til­fel­ler gratis alternativer som til­byr nesten de sam­me funksjonene. Min erfaring er at dette er litt lettere, men bare litt.

Det andre motargumentet gjelder kommersiell bruk. Anta at du gjør som meg og kjøper dyre lisenser som ofte er nød­vendig for å kunne levere inn til­bud som svar på en anbuds­invitasjon. Er det ok at andre får opp­draget til lavere pris fordi de bruker ulovlige kopier av den samme program­varen og dermed har lavere kostnader?

Det er ganske surt å konkurrere i et marked hvor marginene blir spist opp av aktører som bruker pirat­kopiert program­vare. Det er helt greit om noen bruker bil­ligere og bedre verk­tøy. At noen kan delta i konkur­ransen med nøy­aktig samme verk­tøy som meg etter å ha stjålet program­varen de bruker er noe annet.

Nå og da blir jeg engasjert for å løse problemer i prosjekter som alle­rede er i gang, og jeg har i noen til­feller møtt bruk av pirat­kopiert program­vare i slike prosjekter. Nå har jeg ikke noen bred erfaring med dette, men de gangene jeg har kom­met over slike situasjoner så dreier det seg om program­vare som er langt mer avansert enn det som har vært nød­vendig for å løse opp­gaven.

Etter hvert som det blir flere og flere program­mer til­gjengelig som åpen kilde­kode med lisenser som GPL eller CC er det mindre og mindre grunn til å akseptere argumenter om at program­vare er så dyrt og dårlig at de som pirat­kopierer ikke ville kjøpt denne program­varen. Liker du ikke prisen eller kunde­støtten til en leverandør så får du bruke et annet program.

Lenke til denne artikkelen: Piratprat

Kuer har ikke hjul

Det virker som det ikke er grenser for hva slags spørs­mål som kan av­gjøres i en dom­stol. Den følgende argumentasjonen for hvor­for en ku ikke er et motorisert kjøretøy er i en klasse for seg selv.

A cow is self-propelled, does not run on rails, and could be used as a conveyance; however, there is no indication in the record that this particular cow had wheels. Therefore, it was not a motor vehicle and thus was not a "land motor vehicle" as defined in the policy.

Om du mener at dette er den mest spesielle argumentasjonen du har sett i en dom så må jeg nok advare om at du raskt kan bli nødt til å rydde første­plassen for en annen sak. En anke­domstol i California har nylig kom­met til at hvaler ikke kan reise søks­mål i amerikanske domstoler.

If Congress and the President intended to take the extraordinary step of authorizing animals as well as people and legal entities to sue, they could, and should, have said so plainly.

I denne saken hvor hvalene har saksøkt Bush og Rumsfelt er det verd å høre lyd­opp­taket (WMA) av advokaten som hevder å representere hvalene i retten. (Et av høydepunktene kommer ganske tidlig når advokaten får spørsmål om hva slags kontakt han har med sine klienter.) Se også omtale av saken fra Reuters, samt bloggene RiskProf og Overlawyered.

Lenke til denne artikkelen: Kuer har ikke hjul

Nettfilter for eller mot barn?

Aftenposten kan fortelle at barneskolene i Oslo ikke bruker et nett­filter de har fått i gave. Det høres for­nuftig ut. Jeg er på ingen måte mot­stander av å bruke nett­filter, men det betyr ikke at alle løsninger er bedre enn å ikke bruke noe filter i det hele tatt.

Løsningen skolene i Oslo har fått i gave baserer seg på det som gjerne kalles en hvite­liste. Det betyr at ingen nett­sted slipper gjennom før det er god­kjent. Dette er den mest restriktive typen filter, og kan nok være en hensikts­messig løsning for foreldre eller andre voksne som i hoved­sak surfer sammen med barna. Da åpner man for at barna på egen hånd kan returnere til nett­stedene uten så strengt til­syn.

Det er mulig at dette er en grei løsning for de yngste klasse­trinnene i skolen, men for­hånds­god­kjenning blir raskt båre for restriktivt og for arbeids­krevende å administrere. Det er viktig å huske på at nett­sted ikke bare endrer inn­hold over tid, de kan også endre karakter av typen innhold. Et annet problem er at domene­navn kan skifte eiere, og i den for­bindelse kan et nett­sted slutte å være barne­vennlig fra den ene dagen til den neste.

Jeg vil tro det er hensiktsmessig å basere seg på andre kriterier enn kun anskaf­felses­pris når en skole eller bedrift skal investere i nett­filter eller annen form for beskyt­telse mot uønsket innhold.

Lenke til denne artikkelen: Nettfilter for eller mot barn?

Miljøtest av miljøvernministere

WWF har testet 14 av EUs miljøvernministere for å finne ut om de inne­holder miljø­gifter og andre skumle kjemikalier. Det gjorde de. Hele 55 stoffer har kommet fra industri­virksomhet og inn i stats­rådene. De ble testet for 103 for­skjel­lige stoffer. Alle stats­rådene inne­holdt flamme­hemmende midler. Det kan være kjekt for aktive politikere, men er kanskje ikke så bra for helsen.

Når skal noen teste vår egen miljøvernminister?

(via near near future)

Lenke til denne artikkelen: Miljøtest av miljøvernministere

Gratulerer med varemerket?

Flere blogger, og boing boing er en av dem, kan for­telle at en kinesisk leketøy­produsent har vare­merke­beskyttet «Happy Birthday» i flere land. Med den farten denne historien brer seg kommer den sann­synlig­vis til å dukke opp i norske masse­medier også. Den opp­merk­som­heten for­tjener den egentlig ikke.

De som kan litt om varemerkerett har antagelig sluttet å lese allerede, og jeg tviler på at det er bryet verd å sjekke den om­talte registreringen i noen data­baser (dersom man ikke er blant dem som bruker denne frasen som kjenne­tegn på varer eller tjenester). Det er ganske enkelt ikke noen nyhet. En stikk­prøve i de amerikanske og britiske vare­merke­data­basene viser at dette er et vare­merke flere har registrert. Det er også begrenset hvor mye beskyt­telse en slik registrering kan gi. I noen tilfeller er det kun snakk om at det er den grafiske utformingen og ikke ordene som er beskyttet.

The words "happy birthday" can no longer be legally used if the words are pinned to any other products, since a private Chinese company registered it as its trademark this month in 25 countries including the United States, Japan and European Union members.

Det som er verd å merke seg er at tvilsomme historier slipper gjenom søndags­avisenes redaksjoner og blir fanget opp av bloggere som burde vite bedre enn å tro på alt som står i avisene.

Lenke til denne artikkelen: Gratulerer med varemerket?