digme: blogg

Mediekritikkhumor

Det er ikke Nytt på nytt, men det amerikanske programmet The Daily Show har nylig kommentert forholdet mellom tradisjonelle medier og blogger. Les referatet til JD Lassica.

Lenke til denne artikkelen: Mediekritikkhumor

TiddlyWiki

Noen ganger dukker det opp anvendelser som er inspirerende enkle. Jeremy Rustons TiddlyWiki er en Wiki for mikroinnhold og gir et lovende førsteinntrykk, men det er så absolutt et prosjekt under utvikling. Dermed er det ikke lett å si hvordan det vil se ut til slutt.

A TiddlyWiki is like a blog because it's divided up into neat little chunks, but it encourages you to read it by hyperlinking rather than sequentially: if you like, a non-linear blog analogue that binds the individual microcontent items into a cohesive whole. I think that TiddlyWiki represents a novel medium for writing, and will promote it's own distinctive WritingStyle.

Jeg vet ikke helt hvorfor TiddlyWiki skal være så bloggaktig, men den ser ut til å egne seg best for veldig korte atikler.

(via Blind Höna)

Lenke til denne artikkelen: TiddlyWiki

Etter tilgjengelighet kommer troverdighet

I oktoberutgaven av MIT Technology Review har Mark Frauenfelder intervjuet Tim Berners-Lee om den semantiske veven. Det dreier seg om tekno­logi som kan be­nyt­tes til å be­skrive hva for­skjel­lige opp­lysninger betyr eller hvor­dan data skal tolkes, og til å beskrive sam­men­hengen mellom for­skjel­lige informasjons­biter. Dette kan gjøre det lettere å finne fram til og kombinere informasjon, og det vil gjøre informasjonen mer til­gjengelig.

Eksempelet som blir trukket fram er interessant: FOAF, eller friend of a friend. Det er et format som bl.a. kan brukes til å be­skrive personer og relasjoner i et sosialt nett­verk. I sin enkleste form er det en maskin­lesbar måte å for­telle hvem jeg er og liste opp personer jeg kjenner til.

The Friend of a Friend (FOAF) project is about creating a Web of machine-readable homepages describing people, the links between them and the things they create and do.

Den store utfordringen som ikke blir diskutert i Frauenfelders intervju er tro­verdig­het. Et vel­kjent spørsmål er om informasjonen et vil­kårlig nett­sted presenterer er tro­verdig. Tim Berners-Lee for­eslo en gang en jaså-knapp som kan benytte den semantiske veven til å for­telle leseren hvor­for hun bør, eller bør la være å ha tillit til informasjonen. Det høres kjekt ut, men løsningen gir umid­del­bart et nytt spørs­mål: Er meta­informasjonen tro­verdig?

Erfaringen fra søkemotorenes verden gir ingen grunn til optimisme. Mange kjenner muligheten til å knytte enkle meta­data til en nett­side i form av nøkkel­ord. Dess­verre brukes denne muligheten ofte til å få bedre plassering i søke­tjenestene, uten tanke på om nøkkel­ordene egentlig er relevante for inn­holdet på siden. Bevisst villedende meta­informasjon er en ut­fordring for den semantiske veven.

Et annet problem er metadata som oppstår uten at den som skriver informasjonen er klar over det og som der­med lett kan bli feil­aktig eller villedende. Et eksempel på dette er blogg­hotellet jeg bruker til denne bloggen. Jeg antar at mange brukere ikke er klar over at denne tjenesten automatisk lager en foaf-fil og hvilke opp­lysninger som legges i denne filen.

Det er veldig positivt med programvare som hjelper brukere med å lage en foaf-fil, men der­som den er en ukjent bi­virkning for en annen applikasjon så er det en risiko for at opp­lysningene har lav kvalitet eller er feil. Villedende meta­informasjon er ikke nød­vendig­vis følge av en bevisst handling.

FOAF er et interessant eksempel fordi en enkel vurdering av om­døm­me og tro­verdighet baserer seg på personlig erfaring eller kjenns­kap. Om jeg ikke kjenner Ola Blogger selv, så kjenner jeg kanskje noen som kjenner ham. FOAF gir en mulighet til å representere slike for­bindelser på maskin­lesbar form og vil kan­skje gjøre det mulig å lage en jaså-knapp.

FOAF kan kanskje oppfattes som en elektronisk versjon av hånd­trykk­samling. Ulempen er at et FOAF-nett­verk kan røpe for mange person­opp­lysninger. For mange av oss er viktige deler av vårt personlige nett­verk nettopp dét, høyst personlig.

Annen omtale av Frauenfelders intervju:
— Det neste store på internett
— Tim Berners-Lee on FOAF

Lenke til denne artikkelen: Etter tilgjengelighet kommer troverdighet

Funksjonshemmet?

Denne uken tar Last Thursday opp tilgjengelighet. Det blir interessant, for til­gjengelighet er en av mine kjepp­hester. Det som er en liten ned­tur er at det første ordet på programmet er funksjons­hemming. Til­gjengelighet på web er mer enn å tilpasse web­sider for funksjons­hemmende brukere.

Bedre tilgjengelighet betyr å følge standarder. Det medfører også større bruk av meta­data, og bruk av meta­data på et detaljert nivå. Bilder og tabeller får beskrivende tekst.

Resultatet er at innholdet blir lettere å tilpasse. Dette gjelder ikke bare tilpasning for funksjons­hemmede brukere. Et godt eksempel er å til­rette­legge inn­hold slik at det fungerer både på en PC med stor skjerm og en mobil­telefon med en knøtt­liten skjerm. Et annet eksempel er å til­rette­legge inn­hold slik at det til­gjengelig både for brukere med bred­bånds­til­knytning og brukere med opp­ringt aksess.

Det bør selvsagt være et krav at alle nettsteder er tilrettelagt for funksjons­hemmede, både nett­sted for det offentlige og for det private nærings­liv. Et krav om slik til­rette­legging gjelder i like stor grad intra­nett. Funksjons­hemmede arbeidstakere har rettigheter.

Det som er uheldig er om kostnadene i for stor grad knyttes til funksjons­hemmede brukere. Til­rette­leggingen fører til flere for­deler, og da kan kostnadene for­deles på flere enn de funksjons­hemmede.

Et nettsted som er tilrettelagt for bedre tilgjengelighet er lettere å indeksere i søke­motorer. Dette gir en besparelse i markeds­førings­kostnader. Det blir enklere å bygge ut nye funksjoner. Til­rette­leggingen kan også føre til at det blir billigere å ved­like­holde nett­stedet.

Et annet problem med å fokusere på funksjonshemmede er at bedre til­gjengelighet er ønskelig for langt flere enn de gruppene som vanligvis kalles funksjons­hemmede. Et eksempel er eldre brukere. Dette er en gruppe hvor mange brukere har ned­satte funksjoner, både fysisk og kognitivt, men vi kaller dem ikke funksjons­hemmede. Det er like fullt en gruppe brukere som har stor for­del av at nett­sted er til­rette­lagt for til­gjengelighet.

Dersom vi bruker mobiltelefonsurfing som eksempel er tilgjengelighet noe alle brukere har for­del av. Jeg kan godt tenke med at mobil­telefonen min leser opp nett­sider mår jeg ikke har anledning til se på skjermen.

Se også:
— Den blinde leder den halte

Lenke til denne artikkelen: Funksjonshemmet?

Fra spøk til alvor

Du trodde kanskje at denne vitsen var morsom? Historien om en farlig matte­lærer med weapons of math instruction må være absurd nok til å være mor­som? Vel, virkelig­heten ser ut til å ta inner­svingen på vitsen.

St. Petersburg Times skriver at en lærer ble arrestert på flyplassen i Tampa, Florida, på grunn av at hun hadde et mis­tenkelig bok­merke i vesken sin.

She'd carried the $9.99 bookmark on several flights since the Sept. 11, 2001, terrorist attacks, even through Tampa International Airport, but screeners had never noticed it.

Etter å ha etterforsket saken i en måned ser det ut til at myndighetene har kom­met til at det kan­skje ikke er grunn til å gå til retts­sak mot kvinnen. I følge avisen risikerer hun fortsatt å få en bot selv om hun slip­per til­tale i en straffe­sak.

(via rabid jackalope)

Lenke til denne artikkelen: Fra spøk til alvor

Nettsensur?

Digi.no, ITavisen, Computerworld og flere andre melder at Telenor i samarbeid med KRIPOS i oktober lanserer et filter mot barne­porno på Inter­nett. Filteret skal hindre tilgang til web­sider som viser denne typen inn­hold. Den tekniske løsningen er et filter som står sentralt i Telenors nett, og det er KRIPOS som avgjør hvilke nett­steder som skal blokkeres.

Det er helt klart en god sak å begrense distribusjon av denne typen inn­hold, men jeg føler likevel at det er nød­vendig å med en diskusjon om hvilken ut­vikling dette til­taket representerer. Jeg er særlig over­rasket over følgende utsagn fra Berit Kjøll som er direktør for privat­markedet i Telenor:

Det er viktig å understreke at vi ikke vil drive noen form for sensur, og at det er KRIPOS som bestemmer hvilke nett­steder det ikke skal gis tilgang til.

Det kan nok hende at det ikke er sensur i rettslig forstand, men i så fall er det ikke langt unna. Jeg vil anta at dét som i praksis blokkeres er domene­navn eller IP-adresser, og da er det også relevant å spørre om dette er en form for for­håndssensur. Ettersom det er en offentlig etat som avgjør hva som skal blok­keres blir det også spen­nende å se om selve svarte­listen blir offentlig til­gjengelig.

Nå har jeg absolutt ingen sympati med dem som ønsker å spre innhold som viser mis­handling av barn verken på Inter­nettet eller gjennom andre kanaler. Vi bør likevel være i stand til å diskutere denne formen for kontroll for å forsikre oss om at til­taket ikke har uønskede konsekvenser på andre områder.

I tillegg til de juridiske problemstillinger denne saken måtte reise har den også en rent teknisk side. Hvordan utføres filtreringen? Jeg har ikke under­søkt hvor­dan Telenors løsning virker. Ut fra hva jeg vet om infra­strukturen til Telenor er et sann­synlig valg å bruke en teknologi som kalles interception proxies. For dem som ikke er kjent med teknologien så ble disse tidligere sortert under betegnelsen transparent proxies:

Note: Some so-called Web proxies have been implemented as "interception" devices that intercept HTTP packets and re-issue them with their own source address; like NAT and SOCKs, this can disturb address-sensitive applications. Unfortunately some vendors have caused confusion by mis-describing these as "transparent" proxies. Interception devices are anything but transparent.

Den som er interessert i å google litt om denne teknologien bør også være opp­merk­som på at enkelte bruker ordet intercepting i stedet for interception. Det beste stedet å starte er RFC 3234: Middleboxes: Taxonomy and Issues. Den finnes også som PDF.

Telenor benytter denne typen mellomtjenere. Grunnen til at jeg vet dette er at de skapte så mye problemer for en del av arbeidet jeg gjør at jeg valgte å skifte aksess­leverandør. Jeg ut­fører en del testing som krever at jeg har full kontroll med adressering og inn­holdet i f.eks. HTTP-meldinger.

Da jeg skiftet aksessleverandør var det fordi Telenor ikke ville tilby noen løsning hvor trafikken min gikk utenom mellom­tjenerne. For meg er det veldig positivt om de kan tilby en slik løsning nå, men jeg tror at det egentlig ikke er noe ønske om å tilby denne muligheten. Som informasjons­sjefen i Telenor Norge sier det:

Så vi gir nå av prinsipiell årsaker kunder en mulighet til å bli unntatt. På sikt ønsker vi at vi skal kunne stenge helt.

Lenke til denne artikkelen: Nettsensur?

Nettavgift for fildeling

På sett og vis er det kanskje musikkbransjens drøm: At alle må betale for musikken, uansett om de bruker den eller ikke. Journalisten og for­fat­teren Andrew Orlowski foreslår å legge en avgift på nettil­knytning for å dekke musikk­industriens tap på grunn av pirat­kopiering.

Det høres ikke ut som noe lurt forslag, men siden BBC har valgt å for­midle det til hele verden så er det fare for at noen mener det er fornuftig.

For min egen del betaler jeg gjerne litt ekstra for å kunne gå ut på steder hvor det ikke spilles musikk hele tiden.

Lenke til denne artikkelen: Nettavgift for fildeling

Briter og kameramobiler

The Guardian skriver at til tross for at flere og flere briter får kamera­mobil så sender gjennom­snitts­brukeren færre og færre bilder. For ett år siden sendte 8 prosent av brukerne bilder daglig, i år er det bare 3 prosent. Antall bilder per måned per bruker er gått ned fra 6,1 til 3,7.

Det interessante er at de fleste bruker kameramobilen som et lomme­foto­album. De tar bilder, lagrer dem på mobilen og viser dem fram til venner og familie. Det er dårlig nytt for tele­operatørene.

Like interessant er det at rundt halvparten av kameramobil­brukerne mener det er sann­synlig at de vil lage papir­kopier av bilder de tar med mobilen. Med tanke på kommen­tarene til det jeg skrev om mobiler og andre kameraer hadde det vært kjekt å vite om dette er folk som ikke har digitalt kompakt­kamera.

Around half of those with mobile camera handsets said that they would be likely to use high street kiosks that allowed them to print out photos directly from their phone.

Jeg vil tro det er en mulighet for at en del av disse brukerne vil begynne med moblogging (eller foto­blogging hvis det er et bedre ord) dersom disse tjenestene blir til­rette­lagt bedre. En funksjon jeg tror kan bli populær er lokasjons­informasjon. Det kan i det minste være veldig nyttig for ferie­bilder. Her har mobil­operatørene en mulighet til å selge en tjeneste til foto­album­brukerne.

(via Alan Reiter)

Lenke til denne artikkelen: Briter og kameramobiler

Bob bob blog

Deutsche Welle byr opp til konkurranse for å kåre de beste bloggene: The BOBs — Best of the Blogs.

Jeg er ikke helt sikker på hvilken verdi det har å vinne noe sånt, men det pleier å være veldig interessant å lete litt rundt blant de påmeldte. Det jeg likte veldig godt med denne konkurransen er at den er åpen for blogger skrevet på arabisk, engelsk, kinesisk, portugisisk, russisk, spansk og tysk.

Arrangøren har også klart å lage en ganske grei definisjon på hva slags nett­sted de mener faller inn i kategorien blogger. Det er interessant at de har lagt inn et krav om at bloggen skal være åpen for kommentarer.

In the context of this competition, a blog is a Web site that is updated regularly by its creator. Generally, entries should be in chronological order, with the newest entry at the top.

Additionally, the Weblog should provide its users with the possibility of adding their own feedback to site or even posting their own submissions. Ideally, blog entries will also include considerable hyperlinks.

Les resten av kravene før du foreslår dine favoritter.

(via Poynter Online)

Lenke til denne artikkelen: Bob bob blog

Hva er moblogging - del 2

I går skrev jeg om at Dave Winer og Robert Scoble hadde snekret sammen en definisjon av hva moblog­ging er. Det ser ut til at mange andre har hatt sterke meninger om dette også. En av dem som har latt seg provosere er Adam Greenfield som kanskje er opp­havs­mannen til ordet moblogging.

At enkelte har blitt litt provosert er antagelig forståelig når Winer introduserer definisjonen sin på denne måten:

And we did. We nailed it. We know. And now I'm going to tell you.

I den etterfølgende diskusjonen har Winer presisert at dette var skrevet som spøk, og at definisjonen var ment som ut­gangs­punkt for en diskusjon. Det hindret ikke at definisjonen ble lagt rett inn i Wikipedia før diskusjonen var kommet ordentlig i gang. Winers forsøk på spøk hjelper dess­verre ikke på inn­trykket av at verken Winer eller Scoble har tatt seg bryet med å google på temaet i for­kant av en fag­konferanse. Det er synd, for det er lett å finne informasjon fra andre konferanser.

Det er uansett positivt at de starter en bred diskusjon i forkant av konferansen. Det er mange av oss som ikke har tid eller budsjett til å delta på alle konferanser vi burde deltatt på av faglige grunner.

Lenke til denne artikkelen: Hva er moblogging - del 2