digme: blogg

Sitat eller plagiat

Espen Andersen har kommentert en artikkel om plagiering i TenkSelv og Bjørn Gabrielsens inn­legg om plagiat­kulturen av i skandinaviske aviser som ble trykket i dagens papir­utgave av Dagens Næringsliv. Det er et interessant tema, og det er særlig interessant å se det fra et stå­sted på web hvor det er så lett å lenke.

Søketjenester er utrolig kjekke. Når Bjørn Gabrielsen oppgir Stockholm Spectator som hoved­kilde der artikkelen han sann­synlig­vis har brukt et par klikk unna. Jeg håper Gabrielsens debatt­innlegg kommer på nett, for det er lese­verdig. Debatt blir det sikkert, journalisten har lagt et Gabrielsen sitat i side­hodet på nett­stedet i dag. Verken Espen Andersen eller jeg ville valgt sitatet journalisten har brukt. Mitt valg er det følgende:

Leser man et lite knippe av de største engelsk­språklige utgivelsene jevnlig, vil man se at avskrift, eller i beste fall vanlig plagiat, er så daglig­dags i Skandinavia at det er en del av den lokale aviskulturen.

Det er sterke ord. Dessverre er de høyst berettiget.

Nå er dette med plagiering et vanskelig etisk tema hvor det er mange gråsoner. Et populær formulering er at det kalles å stjele fra én, men å låne fra flere. Det er lett å se at avskrift eller over­setting er plagiering, men når det dreier seg om idéer kan det være vanskelig å vurdere. Alene har ikke idéer opp­havs­rettslig vern, men det blir meget for­skjellige vurderinger avhengig av om utgangs­punktet er jus eller etikk. Innen nyhets­journalistikk er det selv­sagt mange som hver for seg arbeider med samme sak i et kapp­løp om å være først på trykk med et journalistisk godt arbeid. Det som ved dead­line er originalt kan noen timer etter bli mis­tenkt for å være et plagiat.

Gabrielsen mener at en grunn til at plagiatkulturen har fått utvikle seg i Skandinavia er at våre bitte små, rare språk gir en viss trygg­het om at fremmed­språklige kilder ikke opp­dager jukset. Jeg lurer på om Gabrielsen har tenkt at redaktørene skal fredes i denne debatten?

Forhåpentligvis ikke. Gabrielsen mer enn antyder at redaktørene kan påvirke kvaliteten på det journalistiske arbeidet:

Hadde norske utenrikskorrespondenter fått forbud mot å lese aviser, ville ironisk nok reportasjene deres antagelig blitt mye bedre.

På web er lenker den beste kildehenvisning, men svært mange mener at lenker fører til leser­lekkasje og der­med gir et økonomisk tap. Dem om det, men lenke­vegring betyr selvsagt ikke at man heller ikke navn­gir kildene.

En fare ved kildehenvisninger er selvsagt at de kan avsløre slapp eller slomsete research. Gabrielsen gir selv et eksempel på dette når han nevner at han har skrevet brev til mat­vare­produsenter i håp om å få mor­somme svar. Han spør om dette i så fall er å plagiere slike brev som sto i Chip's Closet Cleaner i 1995. Henvisningen kommer med en forklaring om at dette var et magasin man måtte ha Mac for å lese. Ja vel?

Nå var Chip's Closet Cleaner også tilgjengelig på papir for de uheldige som ikke hadde tilgang til Mac. Du kan også finne mye av materialet på nett­stedet til Chip Rowe. Brevene til matvare­produsenter ligger der, lett til­gjengelig også for dem som må ta til takke med annet en Mac.

En annen ting er at det var slett ikke Chip som begynte med slike brev. Det var flere som hadde publisert slikt på nettet før ham, noe man også kunne lese i Chip's Closet Cleaner, i omtalen Don Novellos The Lazlo Letters som første gang kom ut på 1970-tallet.

Don Novello var nok heller ikke den første som skrev slike brev, men boken hans er en klassiker i noe som har blitt en sjanger. Jeg er ikke sikker på om det er plagiering lengre når noe har blitt til en sjanger.

Oppdatering

Journalisten kan melde at Aftenposten innrømmer sitatslurv.

Lenke til denne artikkelen: Sitat eller plagiat

Sommerbiblioteket

På tampen av en sommer leser jeg stadig kortere ting, og noveller kan man like gjerne lete etter på nettet. CSMonitor pekte meg til et nettsted jeg har vært innom før, men nesten hadde glemt: Short Stories at East of the Web. Det var et hyggelig gjensyn. Om jeg ikke gidder drasse på en laptop i lunsjpausen kan jeg laste ned en novelle eller tre på en Palm. Hendig.

Lenke til denne artikkelen: Sommerbiblioteket

Bloggermakt

Det har vært interessant å følge diskusjonen om blogging fra demokratenes lands­møte i USA. Det startet med opp­stemte meldinger om at en del bloggere har fått presse­akkreditering på landsmøtet. Dette er en klar aner­kjen­nelse av en gruppe seriøse bloggere, og kanskje et interessant skritt i utviklingen av sam­spillet mellom tradisjonelle medier og blogger. Ikke alle var like begeistret, og en i over­kant kritisk røst var Alex Jones i Los Angeles Times.

Convention seats do not turn Internet gossips into journalists.

Jay Rosen gir klart svar i PressThink. Om Jones hadde lest en eneste av bloggene til dem som er akkreditert før han skrev artikkelen sin så kommer ikke dette fram av artikkelen.

He treated as factual and descriptive for all invited the general reputation blogs have among journalists for inaccuracy, rumor-trading, and "mere" opinion — Matt Drudge-ness

Spørsmålet jeg har lyst til å stille er hvorfor Jones i det hele tatt skrev artikkelen. Det er ikke noe nytt at noen frilansere og andre får presse­akkreditering på slike arrangementer som det er snakk om her. Jeg tror ikke det er antallet. Det er 36 vanlige bloggere i tillegg til Jay Rosen som er akkreditert. Det er en dråpe i et hav på 15 tusen journalister som dekker demokratenes landsmøte.

Noen bloggere har nok tråkket journalistfaglig ømme tær. JD Lassica skriver om en myte som om horder av bloggere som ønsker å fortrenge journalister og tradisjonelle medier.

Jones also props up the myth that legions of bloggers want to replace mainstream journalists, when what they really want is to be brought into the conversation.

David Weinberger som er akkreditert sier ganske enkelt at han ikke dekker lands­møtet. Han er bare til stede og skriver om det.

Realiteten er nok at bloggerne er i ferd med å bli en akseptert del av et totale medie­bildet. New York Times har en langt mer positiv vinkling på saken og kaller ikke bloggerne for journalister. Av en eller annen grunn bruker de betegnelsen dag­bok­skribenter. Det kan opp­fattes som litt malurt eller at avisen i bunn og grunn er litt redd for bloggerne. Jeg vil tro at bloggere flest er for­nøyd om de ganske enkelt kalles bloggere. Poenget er at mange bloggere må regnes som medieaktører.

Kan vi legge spørsmålet om journalistbegrepet til side så kan er det mer interessant å se på de politiske bloggerne med ut­gangs­punkt at de tradisjonelle mediene inviterer svært mange typer kommentatorer til å skrive i aviser og snakke på radio og fjernsyn. Denne gruppen har ved mange anledninger fått presse­akkreditering for å kunne kommentere fra den begiven­heten som skal dekkes. Bloggerne er at de ikke er under­lagt redaktørens kontroll, men det kan sammen­lignes med at frilansere får akkreditering uten at de har solgt artikler eller bilder til noen. Det nye med bloggerne er at de har sin egen kanal for publisering. Det gir større makt, men krever også større ansvar.

"I'm intrigued at the way that bloggers and blogs have forced their way into the political process on their own; that's why I want to incorporate the blogs into our coverage," said David Bohrman, Washington bureau chief for CNN

En bloggers innflytelse hviler på bloggerens eget renommé. Når tradisjonelle medier som CNN følger de politiske bloggerne kan de gi et stort bidrag til å bygge opp en bloggers renommé, men det gjøres sann­synlig­vis en streng redaksjonell vurdering. Jeg tviler på at de vil skjære alle over en kam.

Lenke til denne artikkelen: Bloggermakt

RSS på trendtoppen

Konsulentselskapet Mediathink har oppdaget RSS. Eller rettere sagt, de har bestemt seg for at RSS er den neste store greia på nettet. Det kommer ikke som noen overraskelse, men det er jo hyggelig å lese. RSS og Atom har stor nytteverdi også for andre formater enn blogger, men det blir spennende å se om den økende interessen vil føre til flere eller færre RSS-kanaler som ikke følger noen standard.

RSS is potentially most disruptive to email, though it is important to understand that RSS is not at all likely to replace email. New media rareøy ever replaces old.

Jeg likte at Mediathink er så enig med meg i forholdet mellom e-post og RSS at de framhevet sitatet over på første side. For øvrig er den syv sider lange rapporten særlig leseverdig fordi den omtaler og sammenligner 12 løsninger for å lese RSS.

En annen leseverdig artikkel om RSS er JD Lassica som har laget en liste med syv ting RSS er godt for, og hvor han også gir 5 gode grunner til at næringsliv og tradisjonelle medier skal bruke RSS.

Just as TiVo lets you watch TV more efficiently, RSS feeds do the same for the Web. It lets you speed-read the Net.

Lassicas første punkt er godt nok når det står for seg selv, men sammen med rapporten til Mediathink blir det enda mer spennede. RSS egner seg godt for teknologier som personlige videospillere, det vil si TiVo og lignende, og elektronisk programguide (EPG). Med andre ord kan RSS gjøre TiVo til en enda bedre løsning for å se fjernsyn.

Det siste punktet til Lassica gjelder annonser og markedsføring. Det er et interessant spørsmål med hensyn til hvordan bruken av RSS og Atom vil utvikle seg i praksis. Det beste eksempelet på hvordan annonser og RSS ikke bør kombineres få jeg for såpass lenge siden at jeg ikke finner tilbake til adressen i farta. Det var et system som la inn en ny reklame hver eneste gang RSS-leseren sjekket kanalen, uansett om det var kommet noen nye artikler eller ikke. Dermed ble annonsesystemet i praksis en oppfordring til å ignorere kanalen. Det kanskje en pussig idé å lage RSS-kanaler for spam, men særlig mange lesere får de nok ikke.

Lenke til denne artikkelen: RSS på trendtoppen

Statsministerskandaleagurk

Dagbladet slakter statsministerens datasikkerhet og forteler at ved hjelp av enkle grep kan hvem som helst logge seg på Bondeviks tråd­løse nett­verk. ITavisen følger opp og forteller at data­sikker­heten får stryk­karakter av eksperter. At stats­ministerens kontor for­klarer at den omtalte tråd­løse aksessen faktisk er satt opp med hen­sikt for å gi lett til­gang til Inter­nettet for besøkende og ikke gir adgang til de interne nettene har journalistene ingen for­ståelse for. Her må man ikke la tørre fakta komme i veien for et saftig skandale­oppslag.

Jeg skal la være å komme med noen ekspertuttalelse om sikker­heten til den omtalte nett­aksessen etter­som jeg ikke har under­søkt hvilke sikker­hets­tiltak som faktisk eksisterer. Når daglig leder i Linpro forteller Dagbladet at han aldri ville satt opp et nett­verk på denne måten så for­venter jeg egentlig at han har undersøkt hvor­dan det faktisk er satt opp. Dess­verre er jeg ikke helt sikker.

Når markedsdirektøren i Norman advarer mot at her kan det lastes ned barne­porno i stats­ministerens navn og en senior­forsker ved Senter for informasjons­sikring viser til faren for at nett­aksessen kan benyttes til å angripe andre nett, så er dette relevante trusler. Det viktigste spørsmålet er likevel om de ansvar­lige for informasjons­sikkerheten ved stats­ministerens kontor har tatt hensyn til disse truslene. Det gir medie­omtalen ikke noe svar på.

Det er flere tiltak som er mulige. Selv om det er et åpent aksess­punkt kan det sikres med en brann­vegg som beskytter mot for­skjel­lige former for angrep. Jeg vil ta det som en selv­følge at de interne data­nettene i regjerings­kvartalet som er knyttet til Internettet har slik beskyttelse, og det er en smal sak å sette opp brann­veggen slik den også beskytter resten av Internettet mot denne typen aktivitet fra det åpne aksess­punktet.

Det finnes også systemer som filtrerer tilgangen til Internettet på en langt mer detaljert måte, bl.a. ved å forsøke å blokkere tilgang til tvil­somme nett­steder. Disse filtrene kan også gjøre det vanskelig å benytte fil­delings­program. Trafikken gjennom aksess­punktet kan for dens saks skyld gjerne overvåkes manuelt for å sikre seg mot misbruk.

Det som derimot ikke er vanlig er å fortelle utenforstående særlig mye om hvilke sikker­hets­tiltak som er i bruk. Det eneste klare svaret jeg ville forventet er om man advarer besøkende som bruker denne nett­aksessen om at den er åpen og dermed kan avlyttes. For brukere med erfaring er dette strengt tatt ikke nød­vendig, men det er jo greit å forsikre seg om at ikke uerfarne brukere føler noen falsk trygghet.

For øvrig gikk Dagbladets journalister overraskende langt for å finne et åpent tråd­løst nett. Jeg vil tro at det fra en del av Dagbladets kontorer er god for­bindelse til det åpne tråd­løse nettet hos VG. Det kan godt hende at Dagbladet har et lignende nett selv. Det er ikke alle VG-journalister som er klar over det åpne nettet i VG-bygget, så jeg ville ikke bli så veldig over­rasket om det samme er tilfelle hos Dagbladet.

Du finner lignende løsninger hos en del store norske bedrifter. Selv om jeg ikke aner noe om hvilke til­tak som er gjort i regjerings­kvartalet eller hos VG, men veg vet med sikkerhet at hos en del av bedriftene er disse tråd­løse nettene godt beskyttet selv om de er åpne. Åpent betyr ikke det samme som usikret.

Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes uforsvarlig mange åpne trådløse nett rundt om kring som ikke er sikret på noen som helst måte. Noen vet ikke en gang at nettet de har satt opp er åpent.

Lenke til denne artikkelen: Statsministerskandaleagurk

Tombola fra Bazar?

Enkelte sitater er bare så påfallende at de må blogges, selv om sitatet har gått gjen­nom en journalist og mye annet kan ha til­støtt teksten på vei gjennom desken. Følgende er sagt til NRK angående Dan Browns roman Da Vinci-koden. Den norske ut­giveren Bazar forlag skriver i sitt presse­skriv at boken er «en roman spekket med historiske fakta». Når NRK spør forlagssjef Øyvind Hagen om det ikke er villedende å beskrive boken på denne måten er svaret klart:

Nei. Dan Brown skriver jo selv at alt han skriver er fakta. Vi som forlag må gå ut fra det.

Dette må da være et godt eksempel på en forenklet forlegger.

Lenke til denne artikkelen: Tombola fra Bazar?

Blogglesere og massemedier

Det er vanskelig å definere hva bloggere egentlig er, og det blir heller ikke riktig å plas­sere alle i én bås. Mange blog­gere kan nok best be­skrives som dag­bok­skribenter, andre er en slags gras­rot­journalister. De er ikke nød­vendig­vis nyhets­journa­lister, det mange skriver kommer nok i kategorien fag­jour­nalistikk og nytte­journalistikk. Dan Gillmor fokuserer på jour­nalist­ikken og kommer snart med sin første bok, We The Media, hvor han diskuterer hvor­dan Inter­nettets gras­rot­journal­ister an­griper tradisjonelle masse­mediers mono­pol på nyhets­for­midling, og endrer for­midlingens form fra mono­log til dialog.

I et intervju med The Global PR Blog Week 1.0 kommer Dan Gillmor også inn på spørs­målet om bedrifters informasjons­strategi blir mer ut­satt når ansatte blogger om fag og jobb og dermed blir gras­rot­journal­ister. Han sier at med klare retnings­linjer kan disse blog­gerne være en stor ressurs i stedet for en trussel. Jeg er helt enig i det, og mener selv at i tillegg til retnings­linjer er nok mange bedrifter tjent med å tilby sine med­arbeidere vei­ledning i blog­ging. Fra min kant kommer det hjelp i form av korte kurs.

Det dummeste en bedrift kan gjøre er å la med­arbeideres blogging bli en under­grunns­aktivitet ved å late som bloggene ikke eksisterer eller for­søke å forby ansatte å blogge. Da over­later man alt til til­feldig­hetene, og det er sjelden noen god strategi.

Microsoft er et godt eksempel på denne situasjonen. Sist jeg sjekket var det over 750 av Microsofts ansatte som blogget om fag og jobb. For journalister, analytikere og kunder er det helt naturlig å snuse litt rundt i disse bloggene når vi skal finne ut noe om firmaet eller produktene.

For å si noe om hva blogger er det nødvendig å vite mest mulig om dem som leser blogger. Det kommer stadig nye under­søkelser, og Smart Mobs refererte nylig til en les­verdig artikkel i eMarketeer om blogger som reklame­kanal. Denne artikkelen tar for seg en under­søkelse fra annonse­nett­verket Blogads som har gjort en spørre­under­søkelse hos litt over 17.000 blogg­lesere fra USA. Det er svært interessante tall.

61 prosent er over 30 år, 30 prosent er mellom 31 og 40 år. I gjennom­snitt får de 54 pro­sent av nyhetene fra kilder på Inter­nett. 21 pro­sent av dem blogger selv. I løpe av de siste seks måneder har halv­parten brukt mer enn 50 US$ på å kjøpe bøker i nett­butikker, og 47 pro­sent har brukt mer enn 500 US$ på å kjøpe fly­billetter på nettet.

Den kanskje mest interessante opplysningen i undersøkelsen er at så mange som 82 prosent sier at fjern­syn er verdi­løst eller kun har liten verdi som kilde til nyheter og meninger. Jeg får under­streke at dette er en amerikansk under­søkelse, men det var like fullt et opp­sikts­vekkende tall.

Svarene på hvorfor amerikanere leser blogger er sammenfattet i det følgende dia­grammet som er hentet fra artikkelen i eMarketeer.

Lenke til denne artikkelen: Blogglesere og massemedier

Det var det for dvd?

ITavisen siterer britiske The Inquirer som siterer tyske Bild som har intervjuet Bill Gates om livet i fram­tiden. Journalisten spurte blant annet om hvordan Gates tror vi vil se på fjernsyn.

Sicher nicht mit einem DVD-Player. Diese Technik wird sich spätestens in 10 Jahren erledigt haben. Wenn man bedenkt, dass wir heute Musik oder Filme auf silbernen Speicherplatten mit uns herumtragen oder in den Computer einstecken müssen, ist das eigentlich lächerlich. Diese Dinger können zerkratzen oder einfach verloren gehen.

DVD er avleggs om 10 år. Jeg er litt usikker på hva han egentlig tenker på, bort­sett fra at han antagelig mener selve DVD-platen. Han gjør narr av disse blanke platene som kan bli ødelagt eller mistes. Det ikke så opp­sikts­vekkende å påstå at en teknologi vil være avleggs om 10 år, og han nevner ikke hva han mener vil komme i stedet for DVD.

Det er liten tvil om at det vil skje veldig mye innen lagrings­teknologi de neste 10 årene. Tenk 10 år tilbake i tid og på hvordan det var den gangen. Det var på den tiden Bill Gates mente at Internettet ikke hadde noen framtid.

Det er likevel noen ting som er ganske sikre. Det ene er at vi også om 10 år vil ha et behov for å lage sikkerhets­kopier av så vel viktig som mindre viktig informasjon. Det andre er at mennesker frem­deles vil ønske å samle på ting. Vi har bøker i bok­hylla selv om vi ikke leser dem så ofte. Svært mange blir ikke lest mer enn én gang, og noen blir ikke lest i det hele tatt.

Rask dataoverføring, gjerne trådløs og stor lagrings­kapasitet vil antagelig gjøre at vi i stadig mindre grad vil være avhengige av store stabler med skjøre data­lagrings­medier. For eget bruk har jeg alle­rede gått over til store, løse disker. Det er både billigere og raskere enn magnet­bånd eller DVD ut fra mitt behov.

Det som selvsagt er spennende er hvordan markedet for bøker, bilder, musikk og film ser ut om 10 år. Mange innen bransjen ønsker at de ikke behøver å gi fra seg eksemplarer av verk, men at de jevnlig kan ta betalt for det samme inn­holdet. For denne gruppen er det politisk viktig å bli kvitt løse plater med musikk og film som gir publikum idéer om at dette er noe de eier og kan bruke i all evighet, bytte bort eller selge videre. Det er en spennende utvikling, men det er like mye politikk og makt­kamp som det er tekno­logiske muligheter.

Stor lagringskapasitet i selv små elektroniske dingser vil nok også få betydning for 3G mobil­tele­foner. Bransjen antar at mobil­tele­foner snart vil ha hard­disk, eller til­svar­ende lagrings­tekno­logi. Behovet for å laste ned musikk eller film over et dyrt bred­bånds­mobil­nett blir ikke så stort.

Spørsmålet er igjen er hvilke begrensninger de forskjellige bransjene vil forsøke å legge på de tekno­logiske mulig­hetene. Det er en høyst aktuell problem­stilling, selv om jeg tviler på i hvilken grad selv sterke økonomiske interesser kan hindre fri utnyttelse av teknologi i det lange løp.

Lenke til denne artikkelen: Det var det for dvd?

Brus og sirkus

Aftenposten tabloidbilag idag har følgende befaling som overskrift på førstesiden i dag:

La barna få lettbrus!
 

Jeg antar at dette er et tegn på at vi er midt i ferien, og direktøren i Sosial- og helsedirektoratet kan opptre i faglig fri dressur. Alternativet er at han vet noe vi andre ikke har fått vite om vannkvaliteten her i landet.

Lenke til denne artikkelen: Brus og sirkus

Massemedier og masse blogger

Denise Howell (Bag and Baggage) har et interessant referat fra sesjonen om for­holdet mellom bloggere og de store mediene som avsluttet konferansen til AlwaysOn.

Jeg bet meg merke i det følgende:

Susan Mernit asks whether anyone besides journalists cares about blogging vs. journalism. The panel all shake their heads no.

Det som etter mitt syn er mer interessant er et spørsmål om bloggere i mindre og mindre grad tenker på at de blogger og rett og slett bare skriver. Journalister er nok ekstra opp­tatt av blogger fordi en del av dem er nyhets­kilder. I noen tilfeller fungerer kom­mentarer som en fakta­sjekking. Problemet for journalistene er at bloggere som regel ikke har det samme hast­verket som journalistene med å få publisert sakene.

Bloggers are breaking original content, they're not subject to editors, deadlines, or space constraints.

Et spørsmål for norske forhold er om en blogger ville prioritert å tipse nyhets­redaksjonene i håp om å få økonomisk beløn­ning, det vil si tusentips, eller å blogge det selv først og heller satse på status i bloggosfæren.

Lenke til denne artikkelen: Massemedier og masse blogger