digme: blogg

Dekretportal

Mitt første inntrykk av intranett i praksis var at sporadiske meldinger om at det sto en bil med lysene på i garasjen eller på parkeringsplassen, og de mer omfangsrike og ofte tungleste skriv fra administrasjon og ledelse til alle ansatte forsvant fra e-posten min. Denne typen informasjon var den første som ble lagt inn på intranettet, og denne typen informasjon preger vel fremdeles førstesiden i mange intranett. Dekretportaler er navnet en av mine venner har gitt fenomenet.

Det er en ganske treffende betegnelse. Nå kan intranett inneholde mange andre funksjoner. En av dem jeg gjerne fokuserer på er muligheten til elektronisk saksbehandling. Alt fra saksbehandling og tidsplanlegging til bestilling av møterom kan like gjerne gjøre med nettleser som med en håndfull programmer som ofte ikke snakker sammen.

En annen ting jeg ofte hører som et ønske er at de ansatte bør få muligheten til å ha sin egen hjemmeside på intranettet hvor de får mulighet til å legge ut informasjon i et relativt fritt format. Det kommer gjerne langt ned på listen i en kravspesifikasjon, og kan ofte virke som bare er kjekt å ha. Ofte er det egentlig vare snakk om et behov for et ekstra tekstfelt på en side med personalinformasjon hvor den enkelte kan legge inn diverse beskjeder.

Jeg lurer på om det ikke er mulig å med fordel gå litt lenger. Hva med å gi hver medarbeider en blogg på intranettet. Den kan brukes til all slags informasjon, og dersom et innlegg kan brukes andre steder på intranettet er den allerede på et format som lett kan hentes inn. Det kan være faglig diskusjon eller ting som er relevant for et prosjekt.

Formålet er å senke terskelen for at en medarbeider bestemmer seg for å skrive noe. Dersom man stadig må spørre kollegaer om de har lyst til å skrive noe som kan legges ut på intranettet blir det gjerne lavere innholdsproduksjon og venting på at stoffet skal bli skrevet. Blogging er også en veldig god måte å tilrettelegge for utveksling av kunnskap. Blogging av arbeidsoppgaver kan også være en grei måte å rapportere framdrift for oppfølging og prosjektstyring.

Hva har det med fenomenet dekretportaler å gjøre? Tanken er at dersom alle medarbeidere får blogger og bruker dette vertøyet til faglig diskusjon og prosjektarbeid så vil det sannsynligvis dukke opp artikler som kan hentes inn på intranettets forside. Det vil være et langt bedre alternativ til at forsiden kun brukes til skriv fra ledelse og administrasjon og i perioder ikke oppdateres særlig ofte. Det vil si at en kjedelig dekretportal lett kan krydres med litt blogging.

Bedriftsblogging behøver selvsagt ikke begrense seg til intranettet. Det er også mulig å bruke dette for kundestøtte og grupper av brukere. Dersom bloggeverktøy øker mengden av lett tilgjengelig informasjon så er det en enkel og billig løsning.

Lenke til denne artikkelen: Dekretportal

E-papirets forside og bakside

Sonys Librie ble lansert i Japan denne helgen, og den første omtalen av praktisk bruk er blogget. Forhånds­omtale i avisen Guardian før helgen var veldig optimistisk, bloggeren Kakyou som for anledningen ga omtalen sin til dottocomu er mer lunken.

Det positive var vekten (300g med batterier er litt lettere enn en japansk gjennom­snittsbok) og skjermen som har en opp­løsning på 170 dpi.

Det negative er at skjermen er langsom, det tar nesten ett sekund å få opp eller friske opp en side. For lesere kan være til å leve med dersom det ikke er behov for å bla raskt, men det er uakseptabelt dersom man skal skrive noe. Kakyou var heller ikke særlig begeistret for knappene. I tillegg hadde lese­platen det underlige krav at den måtte kobles til strøm­forsyning når den skulle snakke med data­maskin for å laste ned nytt innhold.

Det uspiselige var leseprogramvaren og distribusjonsmodellen for innhold. Bøkene som er til­gjengelige ved lansering av lese­platen er kun til leie. Brukeren betaler for 60 dager, og vil brukeren lese boken etter dette må den leies på nytt.

Det spennende er at leseplaten kjører en utgave av Linux. Da kan det jo hende at det kommer litt spen­nende program­vare fra andre enn Sony etter hvert.

Lenke til denne artikkelen: E-papirets forside og bakside

Lomografi og kameramobiler

Både Alan Reiter og Joichi Ito har kommentert forholdet mellom mobil­telefoner med kamera og lomografi som Jogn Jerney skrev om i Daily Yomiuri forleden. Det er en interes­sant sam­men­ligning fordi den viser et behov for å forbedre mobil­kameraene og gir en del idéer om hvor­dan de kan bli bedre. Med for­bedring tenker jeg ikke på at de skal få høyere opp­løsning. De må bli enklere å bruke.

Lomografene representerer på ingen måte noen nye teknikker eller idéer innen foto­grafering. Det de har gjort er å etablere en identitet, samlet et stort miljø og skapt er en trend.

Lomografens 10 bud

1. ta kameraet med deg overalt
2. bruk det når som helst - dag og natt
3. lomografi er ikke en forstyrrelse i livet ditt, det er en del av livet ditt
4. forsøk et skudd fra hofta
5. kom så tett inn på dine lomografiske motiver som mulig
6. ikke tenk
7. vær kjapp
8. du behøver ikke vite hva du tar bilde av på forhånd
9. ikke etterpå heller
10. ikke bry deg om disse reglene

Når det gjelder den første regelen er det veldig mange av oss som tar med mobil­telefon over alt. Det er litt verre å alltid ha det klart. Min kamera­mobil bruker litt mye strøm. Reserve­batteri og lader er litt for lett å glemme. Kamera­mobilen for­styrrer ikke så mye i mitt liv, men jeg har ingen garanti for at ikke andre kan la seg irritere av min mobil. Det er særlig fikling med mobilen som irriterer.

Mange kameramobiler har et brukergrensesnitt som kan føre til litt fikling. Krever det flere taste­trykk å gjøre mobilen klar til å ta bilder, og er utløser­knappen dårlig plassert, så er mye av fordelen ved å knipse et bilde fra hofta borte. Ikke er det lett å ta et spontant og raskt bilde med slike grense­snitt heller. Må du se på skjermen for å klargjøre kamera­funksjonen blir det ofte både tid og tenking av det.

Det finnes digitalkameraer som er såpass enkle og raske at jeg vil tro de kan brukes til lomo­grafi. Ingen av de jeg har sett til nå er kamera­mobiler, men jeg mottar gjerne tips.

Sammenligningen mellom kameramobiler og lomografi er også viktig fordi den er en motvekt til det litt tvil­somme ryktet kamera­mobilen har fått i for­bindelse med snik­foto­grafering. Et kunstnerisk prosjekt kan bedre kamera­mobilens status, men det er likevel hvordan folk faktisk bruker disse dingsene som vil avgjøre om de får en positiv eller negativ status.

Lenke til denne artikkelen: Lomografi og kameramobiler

Nettsjikane

Datatilsynet forteller at Hedemarken tingrett har dømt en mindreårig jente for å ha skrevet krenkende utsagn om en annen person på et nettsted. Hamar Arbeiderblad forteller at i den samme saken vedtok to andre bøter. Dommen er interessant ettersom det er første gang noen er dømt for noe slikt. Alle har egen nettside, blogg eller nett­dag­bok, eller som skriver innlegg i diskusjons­fora, på opp­slags­tavler eller kommentarer i andres blogger bør ha tenkt litt over denne problemstillingen.

En vinkling på denne saken som er veldig interessant for alle som har sine egne blogger er at det var den som skrev inn­legget som ble tiltalt og dømt. I dommen blir det ikke diskutert om nett­stedet hadde noe ansvar for å hindre at de krenkende utsagnene ble publisert.

Dette betyr ikke at de som driver nettstedet kan puste lettet ut. Etter at selve retts­saken fant sted har et ord­skifte på nett­stedet igjen vært såpass heftig at nye anmeldelser er levert. Hamar Arbeider­blad forteller at nå blir også anmeldelse av nettstedet vurdert.

De som driver nettstedet har reagert med å øke bemanningen for å drive kontroll med hva som skrives. Det virker som et fornuftig tiltak. Etter det lille jeg kjenner til av lov­bestem­melser har de helt sikkert et ansvar for å fjerne slikt så fort de blir opp­merk­somme på at noen har skrevet noe slikt på nett­stedet deres. Det som vil bli veldig spennende å få vite er hvor stort ansvar en dommer mener at den ansvarlige for driften av et nettsted har.

Lenke til denne artikkelen: Nettsjikane

Moblogging og massemedier

Vi har allerede hatt et par runder med offentlig debatt om massemedienes bruk av MMS-tips fa publikum med kameratelefon. Jeg har forsøkt å se inn i framtiden og gjette på hva det neste trinnet i utviklingen blir. Min påstand er at MMS-tipsing vil føre til at redaktører eller journalister ringer tilbake til MMS-tipserne.

Når tipserne blir kontaktet kan mye skje. Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende om de blir intervjuet som øyenvitner, men hva om de blir spurt om de kan ta flere bilder? For eksempel gå litt nærmere det som skjer. Kanskje tipseren kan holde fram telefonen i håp om at den fanger opp lyden fra begivenheten? En ivrig tipser er sikkert med på å låne bort telefonen slik at også andre kan bli intervjuet. Det store spørsmålet er om redaktører og journalister kan bli så ivrige i jakten på nyheter at de spør om denne formen for hjelp.

Tipseren blir fotograf, mikrofonstativ og kanskje litt journalist. På et eller annet tidspunkt går det sikkert så galt at en overivrig tipser blir sin egen nyhet.

I den japanske avisen Daily Yomiuri bringer Jogn Jerney tankerekken videre til en grei konklusjon:

In one sense, moblogs are kind of like the ultimate reality program.

Nå sier dette utsagnet mer om hvor kjedelig fjernsyn har blitt enn hva man faktisk kan få ut av god moblogging. Det som er litt urovekkende er tanken på et stort antall mennesker som plutselig løper rundt med en idé om at kameramobilen deres skal gjøre dem til kjendiser.

Lenke til denne artikkelen: Moblogging og massemedier

Siste torsdag om blogging

Last thursday, som arrangeres siste torsdag i måneden og dermed den 29. for den som velger seg april, har blogging som tema. Ettersom jeg skal holde en av innledningene så kom den annonseringen som ventet, men hvordan annonseringen kom meg for øye er interessant.

Jeg ble oppmerksom på at invitasjonen var sendt ut gjennom RSS-leseren min, før jeg leste e-posten. Det er omtrent så godt e-post fungerer for tiden. Dermed så har jeg vel røpet hva jeg svarer på spørsmålet i invitasjonen: Vil blogging bli like utbredt som e-post? For min del er blogging i ferd med å ta over for e-post.

Nå skal jeg ikke blogge meg gjennom alt jeg har tenkt å si, men jeg kan berolige Are og røpe at jeg kommer til å si en del om bruk av blogger både i næringslivet og som akademisk verktøy. Det er dessverre begrenset tid, men det er fare for at jeg kan la meg påvirke av kommentarer som kommer i forkant. Det er også fare for at det kommer noen blogge-relaterte innlegg i denne bloggen i løpet av uken. Diskusjonen i spørsmålsrundene på Last Thursday har uansett tradisjon for å gå i den retning publikum tar den.

Jarle mener det skal bli spennende å se hva slags kompetanse Rafiq har i forhold til blogging. Jeg skal ikke ødelegge spenningen, men jeg kan holde liv i forventningene ved å nevne at han har en del interessante prosjekter på gang.

Se også:
— Dekretportal
— Forlatte blogger
— Prosjektblogger

Lenke til denne artikkelen: Siste torsdag om blogging

Litt nærmere e-papir på rull

Om kort tid er det første e-papirproduktet lansert, men dette første e-papiret er stivt. Framtidspapiret mange av oss forventningsfullt drømmer om kan bøyes og rulles sammen, og kanskje det kan brettes også. Jeg tror ikke ventetiden blir for lang, men jeg har fått høre at jeg er veldig optimistisk. Jeg kan ikke svare annet enn at det stemmer at jeg er optimist, men jeg følger ganske godt med også.

Det bøyelig e-papiret Philips skapte litt blest om i vinter bruker løsninger som er et godt stykke unna det som kan masseproduseres til lav pris. Nå forteller Xerox at de bringer teknologien et skritt eller to nærmere masseproduksjon av den bøyelige plastelektronikken.

Se også:
— E-papirets forside og bakside

Lenke til denne artikkelen: Litt nærmere e-papir på rull

Designfråtsing

Når Dagbladets helgemagasin skriver om dingsene vi digger har jeg en mistanke om at journalisten har vært en tur innom nettstedet hvor jeg har en uvane å drømme meg bort til det gjør vondt i lommeboken: MocoLoco.

Det koster heldigvis ikke så mye å bare klikke seg rundt og se, men du verden så mye designsnadder som dukker opp med jevne mellomrom. Det er nesten så jeg glemmer at jeg allerede eier for mange ting, men bare nesten. Likevel er det på sin plass å advare estetikere som har så mye som et snev av kjøpegalskap: Det kan bli forferdelig dyrt.

Lenke til denne artikkelen: Designfråtsing

Blåtann blues

Da Engadget fortalte om at noen hadde laget nettstedet Bluetooth Against Bush som oppfordrer folk til å bruke bluetooth til å formidle sin syn på USAs president Bush var det ikke mer enn et pussig lite blipp på teknologikultur-radaren, men ikke interessant nok til å fortelle videre. Det har eieren av varemerket Bluetooth sørget for å gjøre noe med.

Nettstedet som forteller hvordan man kan bruke bluetooth for å komme med et lite politisk pip har fått brev om at de må slutte å bruke betegnelsen bluetooth. Det er interessant ettersom det nettstedet formidler er en måte å bruke bluetooth på, men jeg har en mistanke om at det er bruken av ordet bluetooth i slagordet og ikke selve nettstedet eller kampanjen de reagerer på. Siden initiativtakere ikke har publisert selve brevet så er det vanskelig å gjøre det til noe mer enn gjetting.

Dermed virker det ikke som noe mer enn en klassisk problemstilling om utvanning av varemerker. Den som eier varemerket vil gjerne at folk har det i hodet hele tiden, men samtidig er det ikke ønskelig at varemerket blir et vanlig ord.

Det som har vært den mest interessante kommentaren i denne saken er Joi Itos henvisning til en iøynefallende blåsveis. Dette minner meg på noen tanker jeg har gjort meg om virksomheter som får folk til å tatovere seg med en logo eller varemerke. Har de vurdert hva slags effekt det vil ha dersom en etterlysning av en kriminell inneholder denne tatoveringen som særlig kjennetegn?

(via joi ito)

Lenke til denne artikkelen: Blåtann blues

Sikkert som fingern

The Register plukket forleden opp en sak fra New Scientist som er noen måneder gammel, men kanskje litt mer aktuell nå enn i vinter. Spørsmålet er hvor sikre fingeravtrykk egentlig er som identifikasjon. Tidligere var dette spørsmålet mest interessant for dem som var mistenkt eller dømt for straffbare forhold. Med biometrisk identifikasjon, enten i identifikasjonspapirer som pass eller brukt i alt fra betalingstjenester til grensekontroll, så er spørsmålet om hvor sikre fingeravtrykk er som identifikasjon blitt aktuelt for oss alle.

Det er opplest og vedtatt at alle mennesker har forskjellige mønstre på fingrene. Selv ikke eneggede tvillinger er helt like på det området. Dessverre er ikke et fingeravtrykk det samme som en finger, avtrykket er ikke alltid komplett og uskadd. Eksperter eller programvare som sammenligner avtrykk ser etter særskilte likhetstrekk i mønstre og et viktig spørsmål er hvor stor grad av sikker identifikasjon som knytter seg til et gitt antall sammenfallende trekk.

Nå går ikke artikkelen i New Scientist særlig i dybden, og jeg anefaler å lese kommentaren til Michael C. Dorf som ble publisert i FindLaw for et par år siden. Den inneholder henvisninger til noen av de aktuelle sakene.

Det er flere som har påpekt at det er en svakhet at det finnes få undersøkelser på dette området til tross for at fingeravtrykk har blitt brukt som bevis i rettssaker svært lenge. Når vi etter hvert tar i bruk en rekke forskjellige elektroniske skannere og ditto programvare for å sammenligne fingeravtrykk så minsker ikke behovet for god dokumentasjon med kjente feilrater.

Jeg har en liten fingeravtrykkskanner montert på en USB-plugg. Det punktet i dokumentasjonen jeg stusset litt over var at jeg skulle skanne fingeravtrykkene mine om igjen omtrent hvert halvår. Jeg lurer litt på hvorfor. Er det teknologi laget for en art med hyppig hamskifte eller stråling fra skanneren som forårsaker mutering?

Jeg får innrømme at jeg ikke er særlig bekymret, for sikkerhet basert på personlige fingeravtrykklesere har jeg ikke så stor tro på. Noe sier meg at det er nokså lett å glemme å tørke bort sitt eget fingeravtrykk etter bruk, og glemmer man dette blir sikkerheten avhengig at det ikke er mulig å lage en falsk finger.

Lenke til denne artikkelen: Sikkert som fingern