digme: blogg

Om hundre år…

Om 100 år er allting glemt. Registraren Network Solutions tilbyr nå domeneavtalen for de virkelig glemsomme ved at man kan betale avgiiften for 100 år av gangen. Det kan jo virke som et smart tiltak for de mest distre blant oss, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at det kan bli et problem å huske på å fornye denne avtalen sånn omtrent om 100 år.

Nå er det selvsagt slik med hundreårsavtaler at det sannsynligvis blir neste generasjons problem å huske på å fornye dem. Et annet betimelig spørsmål er også om selskapet Network Solutions eksisterer om hundre år, for ikke å snakke om at teknologien DNS overlever. Jeg vil anta at Network Solutions har sikret seg mot å måtte betale tilbake noen penger dersom det er DNS som faller fra før avtalen utløper.

Det friskeste punktet i avtaleteksten er uansett bindingstiden. Den er på 100 år og du får ikke penger tilbake om du flytter domenet til en annen registrar. Hvorfor er jeg ikke overrasket?

(via Lextext)

Lenke til denne artikkelen: Om hundre år…

Egg i egg

Påskestruts / The easter ostrich

I anledning stor tilstrømming av engelskspråklige lesere stiller jeg opp med sesong­mes­sig korrekt bilde­motiv. Eggeskall-skålen har jeg kjøpt i favoritt­butikken Isandi, og snopet i en kiosk like ved. (Egget i bak­grunnen har jeg kjøpt sørpå, men Isandi selger slike også.)

Lenke til denne artikkelen: Egg i egg

D-dag for e-papir

Sony kunngjorde i dag at deres leseplate med e-papir heter LIBRIé og den kommer i salg i slutten av april i år. Dess­verre gjelder lanserings­datoen butikker i Japan. Pris­antydningen er 40 tusen yen.

(bildet er hentet fra pressemeldingen til E-ink)

Platen er 19 x 12,6 cm og 13 mm tykk. Oppløsningen er 170 piksler per tomme. Vekten er 190g uten batterier. En runde med 4 AAA-batterier skal holde til å bla seg gjennom 10.000 sider. Platen har lagrings­kapasitet på 10 MB som lett utvides med en minne­pinne (memory stick).

Sony har utviklet leseplaten sammen med nederlandske Philips, amerikanske E-ink og japanske Toppan.

For dem som leser Engadget er illustrasjonen i den bloggen et bilde av proto­typen som ble vist fram i fjor. Historien bak illustrasjonen som Aftenposten brukte for noen dager siden er jeg ikke helt sikker på.

For dem som følger godt med i akkurat dette markeds­segmentet blir det spennende å se når Matsushita kommer med lese­platen det ryktes at de utvikler. Den er ikke basert på e-papir, men vil bruke en ny type LCD med lavt strømforbruk.

Nå er LCD og e-papir to helt forskjellige ting, men et rykte sier at denne første utgaven av e-papiret er dekket av glass. I så fall har disse to leserne en ting til felles: skjermene kan knuses. Dét er en egenskap jeg antar markedet legger en viss vekt på.

Uansett hvilke svakheter den første generasjonen vanligvis har, dette er en milepel. Litt hyggelig er det også at jeg ikke bom­met så veldig sist jeg la hodet på blokken og uttalte meg til Dagbladets bilag Magasinet 4. mars 2002. Da sa jeg at teknologien måtte modne et par år før det var klart for industriell utnttelse. Jeg var såpass heldig med den at jeg kan leve med at jeg tok feil med hensyn til mobiltelefonene.

(Fra ExtremeTech via dottocomu samt en del opplysninger samlet fra andre kilder)

Se også:
— E-papirets forside og bakside
— Litt nærmere e-papir på rull

Lenke til denne artikkelen: D-dag for e-papir

Helsekost?

Ingen kommentar.

Lenke til denne artikkelen: Helsekost?

Siste torsdag

Neste last thursday tar påske­grøsset på forskudd og spør oss hva som skjer med dataene våre en gang i en ikke så fjern framtid. Det kan være et tema som er verd å få med seg. Data hoper seg opp så fort og i så store mengder at de fleste av oss før eller siden trenger en plan.

For noen har det kommet med musikk, for andre med film. For min egen del er det ille nok med mine egne bilder. Det begynner å bli en del video etter hvert også. Et raskt overslag forteller meg at jeg sann­synligvis har aktive hard­disker på totalt 500 GB før sommeren. Hvor mye jeg har liggende på kompakt­plater og magnet­bånd tør jeg ikke tenke på, men jeg er pinlig klar over at dette er lagrings­medier med begrenset levetid.

Til nå har min egen løsning vært å flytte dataene til nye lagringsmedier med jevne mellom­rom, men nå begynner det digitale flytte­lasset å bli i største laget. Det er antagelig på tide å finne bedre løsninger.

Antagelig er dette det minst dotcom-aktige temaet på last thursday til nå, men fram­tiden til vår digitale fortid er verdt en torsdag kveld.

Fra siste last thursday som handlet om brukertesting.

Lenke til denne artikkelen: Siste torsdag

Pens mot USB-pes

Jeg er en av dem som ofte jobber litt fram og tilbake på to maskiner, men ikke ønsker for mye mus og tastatur på skrive­bordet mitt. En enkel løsning har vært å legge tastatur, mus, tegne­plate og lignende på en hub og flytte én enkelt plugg etter behov. Enkelt, men det har en tendens til å bli litt mange ledninger på bordet og risikoen for at jeg nappet ut feil ble litt for stor. Løsningen var å kjøpe en enkel switch, omskifter eller USB-pens som det kanskje kan få hete på norsk.

Jeg kjøpte billig og usett. Leveransen var interessant. Bortsett fra et made in China er det ikke noe på pensen, bruks­anvisningen eller inn­pakningen som identifiserer hvem som har laget den. Distributøren har heller ikke sett behovet for noen merke­varebygging. Ikke rart det blir billig, men så lenge det virker er det greit for meg. Billig, nyttig, men ikke pen. Den får nok et liv i skyggen av en skjerm.

Nå er dette på ingen måte noe nytt, omskiftere for tastatur, mus og skjerm har vært hyllevare i årevis for dem som trenger det. Jeg har ikke slike behov etter at den siste CRT-skjermen ble spesialavfall og både tastatur og mus snakker USB.

Ble det ryddigere på skrivebordet mitt? Ikke merkbart, men jeg fikk enda en knapp å trykke på.

Lenke til denne artikkelen: Pens mot USB-pes

Gromlyd på pinne

Jeg leser at iPod blir slaktet av ivrige teknologi­hungrige som vil ha billig mikrodisk til digital­kamera. Jeg antar det bekrefter at iPod ikke er så trendy lenger. Når fokus blir på pris og indre kvaliteter som lagrings­kapasitet får nerden i meg trang til å lete etter mer spennede dingser.

Det jeg har ventet på en stund (noen år faktisk) er ting som har OLED-skjermer, og et produkt som trenger skjermer som ikke bruker så mye strøm er MP3-spillere. Det måtte komme, men det spennende var når det kom noe som skilte seg litt ut fra mengden. Jeg lurer på om ikke denne dingsen er en kandidat.

(Bilde fra produsentens nettsted)

Spilleren på bildet er nesten 8 cm høy og drøye 3 cm bred, og den veier 43 gram med batteri. Den kommer med opptil 1 GB minne og spiller MP3, WMA og Ogg Vorbis. Den har radio, og den kan ta opp lyd fra radioen eller mikrofon. Den koder opptakene rett i MP3.

Det som antagelig blir det man snakker om og viser fram er skjermen. Bak den speil­blanke over­flaten bor en liten OLED-skjerm som er delt i to felt med hver sin farge, et smalt orange og et bredere i blått. I tillegg til menyer kjører den en liten animasjon.

Engadget har nettopp omtalt denne spilleren med henvisning (via dottocomu) til et nettsted som kun har japansk tekst. Jeg tilbyr litt bedre service og kan sende dere til produsenten i Korea som har vært omtenksom nok til å legge ut informasjon på engelsk. (De som vil vite enda mer kan jo kaste seg over en nederlandsk dingse­debatt. Språket er kanskje tung­lest, men det er fine bilder.)

Lenke til denne artikkelen: Gromlyd på pinne

Ku-simulator

Landbruket er at av de miljøene jeg gjerne bruker som referanse når jeg forsøker å finne ut hvor langt vår digitale hverdag er kommet. Det kryr av idéer for digitalisering av primærnæringene, men ikke alle er like nyttige, økonomiske, dyre- eller brukervennlige. Det er heller ikke lett å designe gode mule-maskin-grensesnitt.

Forleden fant jeg en ku-simulator som har et noe spesielt brukergrensesnitt. Dette er e-læring som er godt å ha når studenter eller kuer er litt skvetne.

Nåvel, dette er bare én av mange anvendelser for haptiske grensesnitt, eller virtuell berøring. Vi har forresten noen litt mer folkelige norske ord for disse grensesnittene. Haptisk er gresk for de fleste (naturligvis). Ordet viser til at det gjelder berøringssansen, og innen kunst brukes haptisk om slik som særlig dreier seg om objektets form og avgrensning.

Haptiske mus, eller motstandsmus som er et mer beskrivende navn, ble lansert for noen år siden og forsvant ganske raskt (fra butikkhyllene, jeg har en som holder seg på musematta fremdeles). Datahanske er en annen teknologi som kanskje har mer for seg. En hanske er i utgangspunktet immersiv (i det minste fra håndens perspektiv), og navnet klinger bedre enn kurompe.

Lenke til denne artikkelen: Ku-simulator

Lydmagi

Medieomtalen av det nyeste firmaet som har meldt seg inn i gruppen som hevder de har funnet en løsning på problemet med piratkopiering i fildelingsnett har nådd norske medier. Firmaet kaller seg Audible Maqic og teknologien løsningen de foreslår er alt annet en enkel.

Formålet med teknologien selskapet utvikler var egentlig en litt annen enn å stoppe piratkopiering. Utgangspunktet var etter sigende å lage et verktøy for raskt og effektivt å kunne søke gjennom store databaser med lydopptak. Løsningen bruker en avansert for digitale fingeravtrykk, hvor fingeravtrykkene til lydklipp som ligner på hverandre for en lytter også ligner på hverandre digitalt.

En anvendelse skulle være å raskt finne fram til lydeffekter som lignet på en effekt man allerede hadde. Har man et klipp med lyden av en person som løper ville verktøyet raskt finne fram til lignende opptak. Kjempekjekt for dem som jobber med lydproduksjon i film og fjernsyn.

Det kritiske spørsmålet er om denne teknologien lar seg tilpasse til kun å identifisere eksemplarer av samme verk. Fordelen med å bruke denne typen digitale fingeravtrykk skal være at det skal være mulig å kjenne igjen samme lyden selv omn den er komprimert med forskjellige komprimeringsalgoritmer og med forskjellig bitrate. Kan denne teknologien skille mellom forskjellige utøvere som framfører samme verk?

Jeg har en mistanke om at det ikke er så lett å få til en teknisk løsning som ikke blander sammen forskjellige innspillinger av samme komposisjon, og som tar hensyn til at enkelte utdrag av forskjellige verk kan ligne svært mye på hverandre.

På den annen side kan det hende at den teknologiske utviklingen har kommet så langt at en gammel aprilspøk kan bli til virkelighet: Radio med nynorskfilter. Eller, som en tidligere kollega på et senere tidspunkt i all offentlighet har ønsket seg: Fjernsyn med Valgerdfilter. Mulighetene er mange. For min egen del kan jeg godt tenke meg å få en radio som ikke spiller for mye av enkelte typer musikk.

I tillegg til artikkelen i New York Times har News.com en litt lengre artikkel om samme sak.

Lenke til denne artikkelen: Lydmagi

Blogger svimeslo nysgjerrig pus

Wired skriver at forskere hos Hewlett-Packard Labs de mest leste bloggene ikke nødvendigvis er bloggene med mest originale idéer. Og ikke nok med dét, flertallet lenker ikke tilbake til bloggene de hentet idéene (eller nyhetene) fra.

Nå er ikke dette noen overraskelse. Populære blogger er nok mye leste fordi de er godt skrevet og presenterer et utvalg saker som faller i smak, og ikke fordi de kommer med de originale idéene.

Det har heller ikke så mye for seg å spørre om populære blogger er flinkere til å lenke tilbake enn gjennomsnittsbloggen. Det som er interessant er at forskerne på Hewlett-Packard arbeider med verktøy for å analysere teksten i blogger og på denne måten kunne danne seg et bilde av manglende lenker.

Jeg liker tanken på slike verktøy. Til min daglige lesing foretrekker jeg å holde meg til et mindre antall velskrevne blogger og nettaviser, men finner jeg en sak som interesserer meg spesielt så ønsker jeg ofte å gå til kildene.

Teknologien kan sikkert være nyttig for å utvikle verktøy som filtrerer bort ekko fra blogger og nettaviser som siterer uten å oppgi kilde, og uten å tilføre noe nytt til den offentlige diskusjonen.

Det er også morsomt å se hvordan idéer, nyheter og historier vandrer gjennom nettet og endres steg for steg. Det er dét som er årsaken til tittelen på denne artikkelen. Forskerne hos HP følger hvordan konklusjonen i rapporten deres endrer seg. Selv mener de at de har formulert seg saklig og nøytralt, men Wired skrev det om til en spissformulert overskrift om at blogger kan være smittsomme. Like etter skriver Slashdot om plagiering og Metafilter om tyveri. Forskerne mener at innen mandag har noen skrevet om mord.

(via Tech Law Advisor)

Lenke til denne artikkelen: Blogger svimeslo nysgjerrig pus