digme: blogg

Mobloggens endelikt? Neppe

Mange av reaksjonene på EU-domstolens avgjørelse om personopplysninger på Internettet har dreid seg om fotografier, særlig i fotoblogger, og det er rimelig å spørre om hvilke konsekvenser dommen får for uttrykksformer som moblogger/fotobogger.

Jeg tror ikke det får så store konsekvenser, egentlig. Reglene om personvern og retten til eget bilde har vi hatt en stund. For å sette det på spissen er det eneste som har skjedd at reglene har fått større oppmerksomhet som følge av at digitalkameraer og kameramobiler er blitt allemannseie.

Til en viss grad er dette knyttet til en annen diskusjon, diskusjonen om at fotografiet er ikke lenger dét det engang var. Les hva Jon Hoem skriver om dét. Populariseringen av digitalkameraer har følger både for fotografiets estetikk og fotograferingens etikk. Noen tar dårlige bilder, noen tar ikke hensyn når de tar bilder.

Det er ikke noe problem å forholde seg til verken personvern eller retten til eget bilde. En av de tingene som vil skje er at det gamle spørsmålet om jeg kan få lov å ta et bilde endrer seg til et spørsmål om det er i orden at jeg legger ut bildet.

Digitalkameraet støtter opp om endringen i spørsmålet. Har kameraet LCD-skjerm kan du vise fram bildet med en gang og få det godkjent. Du kan til og med spørre om e-postadresse slik at du kan sende et bilde. (Noen sorterer nok det tipset under sjekketriks, men det får så være.)

Det som er spennende er selvsagt spørsmålet om disse reglene vil bli fulgt og at det blir kultur for å spørre. Jeg tviler på at ISPer, Datatilsyn og politiet har kapasitet til å følge opp en særlig stor andel av sakene dersom amatørfotografer flest rett og slett ikke bryr seg om dette. Det vil være synd, for alternativet er antagelig en mengde unødvendige forbud mot fotografering og kameraer.

Kanskje blir spørsmålet: Har du bæretillatelse for det kameraet der? Først da blir jeg bekymret for mobloggens framtid.

Lenke til denne artikkelen: Mobloggens endelikt? Neppe

Personvern og personlige nettsider

Anders Jacobsen har tatt opp aktuelle spørsmål rundt det å publisere bilder av personer på nettet og nevner nå EU-domstolens avgjørelse om personopplysninger på Internettet. Flere norske nettaviser har også fått med seg denne saken, og Datatilsynet har omtalt den.

Jeg har tenkt på denne problemstillingen ganske lenge og laget for en stund siden en egen side om bruk av egne fotografier på nett. Jeg regnet med at det ville komme en sak inn i rettsapparatet ganske raskt. Jeg fryktet det skulle bli en pikant sak med ditto bilder hvor hendelsen fikk mer oppmerksomhet enn avgjørelsen, men saken som kom opp var enkel og grei, og den dreide seg ikke en gang om bilder.

Det skal bli spennende å se hva slags informasjon til publikum Datatilsynet lager på dette området. Det kommer ofte gode pamfletter fra den kanten, men når det gjelder bilder så er det regler om opphavsrett (retten til eget bilde) i tillegg til personvernet. Egentlig burde noen laget et en enkel plakat om bilder på nett som dekket personvern, retten til eget bilde og litt etikk. Spørsmålet er hvem.

Lenke til denne artikkelen: Personvern og personlige nettsider

Verdensvevens ukjente bestefar

Boxes and Arrows har en interessant artikkel av Alex Wright om belgiske Paul Otlet som er en av informasjons­arkitekturens forfedre. Otlet bør være et kjent navn for dem som kjenner Universal Decimal Classification (UDC), men artikkelen til Alex Wright ser på en del av Otlets arbeid som er for­bløf­fende fram­synt sett fra verdens­veven.

Otlet så for seg en maskin hvor brukere kunne søke etter, lese og skrive informasjon. Det var en mekanisk inn­retning hvor alt ble lagret på indeks­kort som var lenket sam­men i en logisk struktur. Visjonen var å knytte sammen alle bøker til én universal bok. Dette beskrev han i 1934.

Maskinen var mekanisk, men for at flest mulig skulle få tilgang til informasjonen beskrev Otlet et system hvor brukere kunne knyttes opp mot maskinen via telefon. Skriftlig informasjon kunne overføres til et skjerm­bilde, og skjerm­bildet kunne deles opp i flere felt dersom brukeren ønsket å sam­men­stille informasjon fra flere dokumenter.

Otlet stoppet ikke med tekst. Bruker­terminalene han beskrev hadde høytaler som kunne brukes dersom det var knyttet lyd­opptak til teksten, og han så også for seg at film­klipp skulle bli en del av systemet ettersom lyd­opptak og film kunne erstatte boken. Han beskrev en data­maskin, multi­media, hypertekst og en forløper til verdens­veven i 1934, lenge før Vannevar Bush publiserte ideen om sin Memex. (Når jeg skriver lenge før er det viktig å nevne at Bush arbeidet med denne idéen før han ble opptatt med andre ting under andre verdens­krig.) Nå hadde andre foreslått telefonisk kunn­skaps­verk tidligere, men Otlet satte informasjonen i system.

Otlets datamaskin var ikke ren teori. Sammen med Henri La Fontaine skapte han Mundaneum som etter hvert fikk 12 millioner dokumenter og indeks­kort. Her kunne brukere, mot betaling, stille spørsmål per brevpost. Tjenesten fikk mer enn 1500 spørsmål på ett år.

(Fra Boxes and Arrows via Smart Mobs)

Lenke til denne artikkelen: Verdensvevens ukjente bestefar

Papirbilder fra mobilkamera

Langsomt, men sikkert kommer det nye tjenester basert på at mobiltelefoner har kamera. Jeg har stor tro på at fotoblogging kan bli mer populært enn at folk sender bilder direkte fra mobil til mobil. Mens jeg drodler på mine egne idéer forsøker jeg å følge med på hva andre gjør.

Kodak er et av de aller tyngste merkenavnene innen foto, og de har lansert Kodak Mobile som tilbyr nettbasert fotoalbum med ganske god funksjonalitet. Kodak har videreutviklet Ofoto til å bli mobilorientert og endret forretningsmodellen til å være en abonnementstjeneste.

Alan Reiter påpeker at en betalingstjeneste kan virke underlig ettersom det allerede finnes flere gratistjenester. Det er riktig, men det kan hende at mange nok vil betale for den ekstra funksjonaliteten Kodak legger i sin tjeneste. Dessuten, gratis betyr som regel en del begrensninger og en del reklame.

Fordi den nye mobiltjenesten bygger på den gamle tjenesten vil abonnentene også ha muligheten til å bestille papirkopier av mobildene sine. Jeg vet ikke hvor nyttig dette er med tanke på bildekvaliteten til dagens mobiltelefoner. For neste generasjon mobiltelefoner er det så absolutt et poeng.

Uansett, Kodak mener alvor med papirbilder fra mobiltelefoner ettersom Kodaks automater for papirbilder får både bluetooth og infrarød datautveksling. Nå mangler det bare at det blir vanlig med bluetooth i vanlige digitalkameraer.

Se også:
— Kameramobilen er det nye kompaktkameraet

Lenke til denne artikkelen: Papirbilder fra mobilkamera

Blogger og filtrering

Filtrering av innhold på Internettet er et tema som dukker opp med jevne mel­lom­rom. Problem­stil­lingen er blitt mindre kontro­versiell etter hvert som de fleste ser et behov for i det minste å beskytte seg mot uønsket reklame. De teknologiske løsningene har sine svake sider, og det er en stor utfordring å ikke filtrere bort for mye.

Mer diskusjon blir det når andre skal bestemme hva som skal filtreres bort. Arbeidsgivere ønsker at vi bruker nettet til produktive ting. Skoler og foreldre vil beskytte barn og ungdom. Det er mulig at bibliotek har definert sine egne behov. Hvordan skal innhold klassifiseres, og hvordan skal man forholde seg til at teknologien har svakheter som filtrerer bort noe akseptabelt innhold og slipper gjennom ett og annet som er uønsket?

Ettersom vi kan stilles til ansvar for våre ytringer er jeg fristet til å etter­lyse et tilsvarende ansvar for dem som kate­goriserer og filtrerer inn­hold på Inter­nettet? Jeg ønsker et filtrerings­ansvar på linje med redaktør­ansvar.

Flere bloggere har oppdaget at en av filter­levean­dørene sorterer blogger i samme kategori som Usenet, en kategori som filtreres bort av mange.

Dan Gillmor fant ut at hans blogg er klassifisert som Usenet via Simon Phipps, og begge viser til Jon Udells artikkel fra juni.

Filterleverandøren er SurfControl som gir publikum mulighet til å teste hvordan nettsted eller IP-adresser er klassifisert. Hyggelig av dem, og jeg måtte selvsagt prøve. Det var ikke så ille i med de norske bloggene, men jeg fant da litt å sette fingeren på. Ikke bare ser det ut til at jill/txt er klassifisert som Usenet, hele nettstedet til seksjon for Humanistisk informatikk har fått denne merkelappen. (Riktig klassifisering for seksjonens nettsted burde vel være Education.) En del andre norske blogger er klassifisert som kultur og underholdning.

Flere bloggere har kommentert at Usenet var en underlig merkelapp for blogger. Etter litt graving på nettstedet til SurfControl fant jeg en kategorioversikt som kaster litt mer lys på elendigheten. Kategoriens fulle navn er Usenet News/Forums og er en samle­kategori for alle slags diskusjons­forum, og her hører altså alle blogger hjemme.

Hvem som utgir bloggen, redaksjonelle retnings­linjer eller tema for blog­gingen ser ikke ut til å spille noen rolle. Etter min opp­fatning er dette like for­nuftig som om et bibliotek sorterte bøkene etter inn­binding. På den annen side, når de som klassifiserer antagelig ikke behersker språket på nett­stedene de skal vurdere så er det ikke annet å vente.

Det er ikke så mange av filter­leveran­dørene som tilbyr testing av nett­sted og IP-adresser. Et argument var at utgivere av tvil­somt inn­hold lett kunne sjekke og bytte adresse med en gang de havnet i filteret. Jeg vil heller anta at den egentlige årsaken var at det ble alt for lett å opp­dage at man var feilaktig klassifisert.

Et annet problem når filtreringsverktøy som dette benyttes i organisasjoner er at de lager kjekke rapporter over hvordan folk bruker web. Dersom klassifiseringen av nettsted er feil blir selvsagt statistikken helt feil.

Lenke til denne artikkelen: Blogger og filtrering

Den blinde leder den halte

Jorunn Danielsen skriver om søketips og Asle Ommundsen fikk meg til å kommentere søkerobotenes problem med både syn og hørsel. Min enkle observasjon er at de viktigste blinde brukerne på nettet har navn som Google og Fast.

Rådet til webutviklere og dem som utgir informasjon på web er at det lønner seg å tilrettelegge nettstedet for blinde, i det minste dersom du har et ønske om å få besøk til nettstedet gjennom søketjenester.

Et beslektet problem oppstår når hensikten er å hindre søkeroboter og intelligente agenter fra å besøke sidene dine. Ikke alle løsninger er like lure, og de mest populære løsningene for å stoppe roboter og agenter har hatt den uheldige bivirkning at de også stopper blinde, svaksynte og kan også skape heft og plunder for dyslektikere. Jeg har skrevet om dette i digi.no. Dessverre hjelper det ikke at mange flere enn meg har påpekt dette forholdet, det er visst kostnadseffektive løsninger som gjelder.

Heldigvis har W3C tatt opp problemstillingen og publisert rapoporten Inaccessibility of Visually-Oriented Anti-Robot Tests. Dette er anbefalt lesestoff for webdesignere og informasjonsarkitekter.

Oppdatering: I en artikkel om denne saken i News.com er det lagt inn noen bilder som illustrerer problemet ganske godt, men det er faktisk relativt leselige eksempler sammenlignet med enkelte tester jeg har møtt. Noen av disse testene har vært i farger, noe som rammer enda flere brukere — både fargeblinde og de som har dårlige farger på skjermen (eller foretrekker sort/hvit-skjerm). Det er da ikke meningen at brukere nærmest må bestå en test for fargeblindhet for å få besøke et nettsted?

Lenke til denne artikkelen: Den blinde leder den halte

En sang til Martin

Ukens hyggeligste jobb har vært å ta bilder av dans. Det er alltid en spen­­nende utfordring. Dans er bevegelse, og bilder er øyeblikk. Det hjelper selvsagt når det brukes kjent og kjær musikk, og denne produksjonen bruker musikk av Tan Dun som er en av mine favoritter når det gjelder klassisk samtidsmusikk.

Forestillingen En sang til Martin — en studie av sorgens anatomi
har premiere i dag og kan anbefales. Den forteller en historie om et meget begavet menneske med svært skrøpelig kropp. Den er satt opp på Fakultetet for scenekunst ved Kunsthøgskolen i Oslo som ligger i den gamle seil­duks­fabrikken i Fossveien 24, Oslo. Flere opp­lysninger finnes på nett­stedet til Senter for dansekunst.

Lenke til denne artikkelen: En sang til Martin

Tvilsomme patenter

USAs Federal Trade Commission (FTC) ga i slutten av oktober ut en rapport om for­holdet mellom patent­systemet og fri konkurranse. Rapporten er den første av to rapporter som begge er et resultat av en høring som USAs Justis­departement og FTC arrangerte over flere måneder i 2002.

Det settes et kritisk søkelys på patent­systemet og denne rap­port­ens kon­klu­sjon er klar tale: Det er nød­vendig med juster­inger av patent­systemet for å opp­nå ordentlig balanse med lover og prinsipper for den frie konkurranse. Det fokuseres særlig på den skaden tvil­som­me patenter kan gjøre.

Questionable Patents Are a Significant Competitive Concern and Can Harm Innovation.

Rapporten oppsummerer med 10 anbefalinger for endringer som skal gi en bedre balanse mellom patenter og konkurranse.

Det kan stilles spørsmål om alle anbefalingene bør kalles justeringer. De to første an­be­falingene er nok mer dypt­gripende enn som så. Målet er å gjøre det enklere å utfordre et patents gyldighet. Den tredje an­be­falingen inne­bærer bl.a. å heve kravet til opp­fin­nelses­høyde.

Tighten Certain Legal Standards Used to Evaluate Whether A Patent Is “Obvious.”

Dette er et nøkkelpunkt med hensyn til å unngå at tvil­som­me patenter blir gitt i første omgang og anbefalingen høres ganske fornuftig ut. Begrepet opp­fin­nelses­høyde vurderes ut fra hva som er trivielt eller nær­lig­gende for en hypo­tetisk gjen­nom­snitts­fag­mann. I en kunn­skaps­økonomi kan det nok være hen­sikts­mes­sig å skjerpe dette kravet en smule.

Jeg har fundert en del over hvordan begrepet gjen­nom­snitts­fag­mann skal tolkes innen informasjons­teknologi. Vi har hatt et par vekst­­perioder hvor det har vært mangel på fagfolk, og da synker nok kravene når bedrifter skal rekruttere. Skal definisjonen av en gjen­nom­­snitts­­fag­­mann følge denne utviklingen, eller vurderes ut fra fra hva slags utdanning som gis i et ut­dan­nings­system som ikke klarer å utdanne nok mennesker?

Et konkret eksempel finnes i teksten til en innsigelse W3C har på et programvarepatent:

The Level of Ordinary Skill in the Art
The person of ordinary skill in the relevant art to the claimed invention is a software programmer with at least a bachelor's degree in Computer Science, and five years of programming experience in Internet, Web and browser technology, including specific experience with programming in HTML. [...]

Etter min mening er ikke dette noen urimelig definisjon.

Rapporten fra FTC er lagt ut som en PDF-fil på 2,3 MB.

Lenke til denne artikkelen: Tvilsomme patenter