digme: blogg

Lesverdig om tabeller og CSS

Diskusjonen om koding av design kan nå og da bli friskere enn diskusjoner om selve designet. Vi har vel akseptert at smak og behag er individuelt, men det er færre frihetsgrader når løsningen skal kodes. Jeg har egentlig gått litt lei av lange utredninger om ulempene med tabeller og hvor dyrt det egentlig er med klønete koding, men Bill Merikallio og Adam Pratt har laget en iøyenfallende presentasjon for Seybold.

Presentasjonen fokuserer særlig på hva som skal til for å migrere en en løsning fra en implementasjon med tabeller til CSS, men husker også på å fortelle i hvilke tilfeller tabeller faktisk er mer hensiktsmessig enn CSS.

I tillegg til den advarende pekefingeren som rettes mot tabeller og en del gode referanser til CSS trekker de også fram den nokså tankeløse Bed and BReakfast markup. (Den siste referansen gir ros til bloggere for å ha tatt i bruk semantisk oppmerking tidligere enn mange andre. Det er hyggelig, men det skyldes vel en kombinasjon av gode bloggeverktøy og fokus på RSS at det har blitt slik.)

(Seybold-presentasjonen fant jeg via Web-Graphics hvor en kommantar av alle ting pekte på nettstedet til Frithjof Arngren som jo har et visst særpreg, både visuelt og kode-messig.)

Lenke til denne artikkelen: Lesverdig om tabeller og CSS

Lenkeansvar

Aftenposten forteller i dag at det har falt dom i saken mot Startsiden fordi katalogen har lenker til Kazaa, Morpheus og lignende fildelingstjenester. Saksøker tapte på alle punkter.

Nå har jeg ikke lest dommen ennå, men det er en interessant sak ettersom den kom like etter Ot.prp. nr. 4 (2003-2004) om forslag til endringer i e-handelsloven som går nettopp på ansvarsregler.

Oppdatering: Dagbladet har også omtale av saken og har lagt ut dommen (PDF).

Lenke til denne artikkelen: Lenkeansvar

Monopol-monopolist

Etter Polyteknisk forenings bloggmøte var vi en ørliten gruppe som havnet på biblioteksbaren (blogg&bibliotek, liksom) og et av mange tema som kom opp var opprinnelsen til spillet Monopol.

Mange mener å vite at dette spillet ble funnet opp av Charles Darrow, en amerikaner om ble arbeidsløs etter krakket i 1929, som deretter solgte rettighetene til spillprodusenten Parker Brothers. Det er mye som tyder på at dette er en versjon av sannheten so er forenklet til det feilaktige.

Monopol er på mange måter et interessant spill. Reglene er litt tvilsomme sett i lys av dagens lover og etikk ettersom spillerne tjener stort på å få dominerende markedsmakt. I det lange løp er vinneren den som får monopol, men det vanlige er å stoppe etter en stund og si at den som er rikest har vunnet.

Ikke uventet har noen laget et alternativ som er mer politisk korrekt og virkelighetsnært. Professor i økonomi, dr. Ralph Anspach, laget Anti-Monopoly hvor spillet går motsatt vei av det monopol-spillet vi kjenner. Det starter med at markedet er et monopol og ender i fri konkurranse.

(Det der må da være den perfekte julegave til han eller hun som har alt.)

Det som er mer interessant er at det finnes en forløper til spillet Monopol som Parker Brothers kjøpte rettighetene til.

Lizzie Magie fikk patent (nr. 748,626) på spillet The Landlord's Game i 1904. Hun hadde laget spillet som et hjelpemiddel for en skattereformbevegelse som ble ledet av Henry George. Reformbevegelsen ønsket å innføre en eiendomsskatt. Formålet med spillet var å demonstrere forholdet mellom landeiere og de som leiet (og drev) eiendommene. I stedet for å kjøpe eiendom måtte spillerne leie dem.

Spillet ble populært og det var vanlig å gjøre små endringer på brettet slik at feltene fikk navn fra stedene spillerne bodde. Også reglene ble endret, og spillet skiftet etter hvert navn til Monopol.

Ikke bare kjente Parker Brothers til denne forhistorien, de kjøpte opp rettighetene til flere tidligere versjoner av spillet samt rettighetene til Lizzie Magies patent. I spillets ånd skaffet de seg monopol.

En spennende vinkling er å se hvordan dette brettspillet utviklet seg hos brukere og spillprodusenter i tiden før monopolistens klamme hånd tok grep.

(Denne historien plukket jeg opp fra The Trademark Blog)

Lenke til denne artikkelen: Monopol-monopolist

Ekte bredbånd?

Aftenposten skriver at bredbåndsfeberen er avlyst. Det er knapt noen nyhet. Forklaringen til Tore Aarønæs i Norsk Telecom er også vel­kjent og all­ment akseptert: Det er ennå ikke noe tilbud av tjenester som krever bred­bånd. Det er ikke helt sant, for tjenester som fil­deling er nok en pådriver for enkelte deler av markedet. En annen ting er at verken opera­tørene, brukerne eller masse­media har god nok forståelse for for­holdet mellom tilbudt bånd­bredde og behov.

Det fokuseres også uforholdsmessig mye på begrepet ekte bredbånd som er definert til 2 Mbit/s uten at det finnes noen virkelig gode for­klaringer på at akkurat dette tallet er valgt eller at dette tallet er menings­fullt over tid. For meg er den debatten like for­nuftig som å diskutere biler basert på topp­farten til de forskjellige modellene.

Hvorfor 2 Mbit/s? Ettersom del­tagerne i den debatten hadde svært varierende tekno­logisk bak­grunn er det ikke mulig å komme med noe fasit­svar. Et argument var at på den tiden dette ble diskutert var 2 Mbit/s et popu­lært anslag på bånd­bredden som ville være nød­vendig for å sende video med akseptabel kvalitet for fjernsyns­bilder. Det anslaget var det delte meninger om, og det er delte meninger i dag også.

Et helt annet og mindre kjent argument var at 2 Mbit/s er en kapasitet hvor de store pakkene i inter­nett­proto­kollen ikke skaper noen flaske­hals for små pakker som haster. For å si det på en enkel måte er 2 Mbit/s så stor kapasitet at det fint går å surfe på web eller over­føre filer samtidig som man bruker linjen til anvendelser som en telefon­samtale hvor data­mengden er liten, pakkene er små, men hvor det samtidig er krav om minst mulig for­sinkelse i data­over­føringen.

Dette kravet til bredbåndskapasitet er knyttet til at bred­bånds­linjen skal for­midle en blanding av tjenester og er langt mer fornuftig enn en diskusjon om hvor mye som trengs for å over­føre en enkelt tjeneste som video. Det er også en naturlig situasjon for hus­stander med flere medlemmer som deler på bred­bånds­for­bindelsen.

Det er viktig å merke seg at et krav til båndbredde basert på effektiv for­midling av en blanding av tjenester ikke forutsetter at kapasiteten utnyttes fullt ut. Det er faktisk en fordel at det ikke er behov for hele kapasiteten.

Problemet er at operatørene i liten grad har forstått dette bruks­mønsteret og laget til­passede pris­modeller. I tillegg fokuserer både pro­dukt­re­klame og medie­om­tale ensidig på kapasiteten. Det er som sagt like menings­fullt som at omtale av biler fokuserte ensidig på topp­hastig­heten til de for­skjellige modellene.

Det virkelig interessante i Aftenpostens artikkel var oversikt over til­budene og hvor mange som har skaffet seg bred­bånd. Av Chellos 481 000 kabel­abon­nenter har 200 000 tilbud om bred­bånd. 34 000 har kjøpt. 115 000 kabel­abon­nenter hos Telenor har tilbud om bred­bånd, og her har 25 000 kjøpt. Slår vi begge kabel­opera­tørene sammen har mindre enn 19 prosent av de som har tilbudet kjøpt bred­bånd.

Markedet for ADSL er større i tilbud, men har mindre etter­spørsel. Telenor og NextGenTel er de største opera­tørene med til sammen 180 000 kunder. Dette tilsvarer at mindre enn 15 prosent av de med tilbud om ADSL har kjøpt.

Det er viktig å huske på at tilbudene om bredbånd over kabel og ADSL over­lapper hver­andre. En del brukere har begge tilbudene, men de færreste av disse vil kjøpe mer enn en av tjenestene.

Tallene som er brukt kommer som sagt fra Aftenposten, og Aftenpostens artikkel oppgir ikke noen kilde.

Lenke til denne artikkelen: Ekte bredbånd?

Enda en norsk nettavis får RSS

Hurra! Nå kom også digi.no med RSS (versjon 1.0 om noen skulle ha problem med å se serveren i kortene). Det virker som det er flere enn meg som har ønsket seg dette.

Dermed kan jeg si takk og farvel til den tvilsomme kanalen basert på scraping av digi.no, jeg kommer ikke til å savne den et sekund.

Lenke til denne artikkelen: Enda en norsk nettavis får RSS

Tregbånd

Dette ordet bare ventet på å komme inn i språket: Tregbånd. Etter Dagbladets definisjon er det fast til­knytning til Inter­nettet med moderat bånd­bredde. Dette er en tjeneste som er brukbar for det store fler­tallet så lenge til­budet av tjenester som krever bred­bånd er mini­malt. Fast til­knytning med kapasitet som til­svarer litt over 2 ganger ISDN er godt nok for en verden uten musikk og video.

For operatørene er antagelig denne typen abon­nement et alternativ til abon­ne­ment med begrensning på overført data­mengde eller pris knyttet til faktisk over­ført data­mengde. Det er ikke noe fram­tids­rettet alternativ, men etter­som teknologien som brukes til å levere tjenesten er vanlig ADSL er det rom for opp­grad­ering av kapasitet uten at det med­fører de store invest­erings­kostnadene.

Dagbladet må dessverre fortelle at det ikke er sannsynlig at vi får rimelig tregbånds­tilbud i Norge. Årsaken er at Telenor leverer linjene og de har en pris­modell som ikke gjør at treg­bånd er lønnsomt.

Det er sikkert Telenor fornøyd med ettersom de allerede har etablert en abon­nements­type med begrensning på overført data­mengde. Med tanke på en gradvis utvikling av bred­bånds­tjenester er dette en bedre modell etter­som abon­nentene kan prøve tjenestene etter hvert som de kommer. For Telenor er det også en stor fordel at begrens­ningen på overført data­mengde ikke gjelder for Telenors egne innholds­tjenester. Når abon­nentene har brukt opp kvoten på bred­bånds­tilgang fra andre leverandører er det fram­deles full fart på tjenestene fra Telenor.

Dermed er det lite sannsynlig at Telenor følger treg­bånds­trenden. På den annen side kan det jo tenkes at fram­veksten av treg­bånd i andre land fører med seg utvikling av alternativ aksess­teknologi som kan bidra til å skape litt sunn konkurranse. Kombinasjonen treg­bånd og trådløs aksess er nærliggende.

Lenke til denne artikkelen: Tregbånd

RSS-forsøpling

Jeg har fulgt med i utviklingen av RSS en god stund. Jeg har sans for enkle formater som er fleksible og har stor nytteverdi. Det har også vært spennende å følge utviklingen. Populære formater har det med å ese ut til de blir uhåndterlige og grenser til det upraktiske.

Like spennende er det å se hvordan folk utnytter RSS. I lang tid var jeg av den mening at RSS ikke bør brukes rått, men videreforedles av programvare som kombinerer informasjon fra flere kilder før resultatet presenteres. Det skriver idealisten. Realisten ser at det kommer en rekke ganske enkle program som viser RSS-kildene som de er. Dette påvirker hvordan folk bruker formatet.

Elementet description brukes i økende grad til å legge inn tekst med både lenker og bilder. Dette gjøres på forskjellige måter. Noen legger HTML rett inn i koden. Noen pakker HTMLen inn i CDATA. Det er ikke bra, og det er ofte ikke validerende HTML en gang.

Hvorfor gjør folk dette? Antagelig fordi mange ønsker å bruke RSS-leserne som vanlige leseverktøy.
Dette er ikke noe nytt, men det er selvsagt ikke så galt at det ikke kan bli verre.

Brian Peddle (Saved by Zero) foreslår å legge web bugs i RSS-koden. Lawtech Guru Jeff Beard skriver at det er en start. På hva? Jeg påstår dette er en relativt dårlig idé. Hva blir det neste?

Web bugs er ille nok på websider, og takket være Microsoft kryr det av dem i e-post. Det er dermed ikke sagt at web bugs virker for RSS-lesere og annen bruk av RSS. De baserer seg på hvordan de fleste nettlesere oppfører seg. Det er ikke gitt at RSS-lesere oppfører seg som nettlesere.

Dårlige idéer som dette fører bare med seg et behov for å vaske RSS-data før vi bruker dem. En enklere løsning er selvsagt å la være å bruke RSS-data som ikke validerer.

Lenke til denne artikkelen: RSS-forsøpling

Offentlig privatliv

Marc Rotenberg fra Electronic Privacy Information Center (EPIC) er i Oslo og holdt fore­drag på Institutt for retts­informatikk i går. Det var et interessant fore­drag hvor han bl.a. beskrev en utvikling hvor det amerikanske justis­departe­mentet i økende grad ønsker å for­hindre lov­brudd før de hender. Han kom ikke med referanser til filmen Minority Report, men det var sikkert flere enn meg i rommet som tenkte den tanken.

Et av temaene han tok opp var retten til privatlivets fred i det offent­lige rom. Han presenterte prosjektet Observing Surveillance med fotografier av kameraene som fotograferer oss i det offentlige rom.

En av mine umiddelbare tanker var at dette minnet egentlig litt om noen turer jeg hadde i Øst-Europa før jern­teppet rustet bort. Nå var jeg for høflig til å kom­men­tere slike likhets­trekk rett etter foredraget, men jeg spurte om noen var blitt arrestert mens de foto­graferte bildene til dette nett­stedet. Rotenberg fortalte at en student var blitt pågrepet en dag de var ute med følge ev et fjernsynsteam.

Hvilken forventning og hvilken rett vi kan ha til en privat sfære i det offentlige rom er uansett et interessant spørsmål. Vi har nok et klarere begrep om rom­avlytting enn vi har om å bli avlyttet på an offentlig plass. Kan vi anta at all fjernsyns­overvåking er stumfilm?

Rotenberg snakket også om gamle saker som key escrow og Clipper chip. Dette er også tanke­vekkende til­bake­blikk i lys av dagens sikkerhetssituasjon.

Lenke til denne artikkelen: Offentlig privatliv

Globale årstider

Jeg har ikke tenk å skrive nevneverdig om mat i denne bloggen, men dette er ett av unntakene. Foranledningen er at jeg skummet gjennom noen utgaver av Wireds Jargon Watch og fant uttrykket Permanent Global Summertime på en dag hvor den lokale temperaturen er helt på grensen til at det behagelig å innta lunsjen ute.

En av mine favoritter for en enkel utelunsj er godt franskbrød med frisk fiken og parmaskinke. Søtt, salt og smakfullt.

Egentlig er det sommermat, men i hele sommer og høst har jeg bare funnet små fiken fra Sør-amerika i butikkene. Det er greit nok for brødmaten, men jeg foretrekker de plommestore som er så overmodne at de nesten sprekker.

Først nå har disse kommet i de lokale butikkene, omtrent samtidig med at det er blitt kuldegrader om nettene. Dermed er det uaktuelt å legge store fiken på utegrillen nå. Det er en annen måte å servere fiken på, en enkel og god dessert.

Permanent Global Summertime blir antagelig et nokså tomt begrep når det blir tiden for å skrape is av bilvinduene på morgenkvisten.

Lenke til denne artikkelen: Globale årstider

Et lite brukt tegn på web

Jeg er en av dem som ikke fyller skjermen med nett­leser­vinduet. Når jeg bruker Microsoft Windows har jeg ofte menylinja synlig langs venstre kant av skjermen. Nå og da ønsker jeg at skjermene som kunne roteres 90° for å brukes i portrett­format hadde blitt vanlige i vår PC-verden.

Kort sagt, jeg prøver å unngå de lange linjene med tekst.

Min trang til å korte ned linjelengden fører til et annet savn på web: Orddeling. Det blir lett en del lange ord i norske tekster, og det gir et større behov for ord­deling enn f.eks. engelsk. Nå er det langt mellom nett­lesere med vel­fungerende automatisk ord­deling (om det i det hele tatt finnes). Heldigvis finnes det et enkelt lite tegn vi kan bruke for å hjelpe på situasjonen.

Soft hyphen er det engelske navnet på tegnet som forteller at her kan et ord deles dersom linjen ikke er lang nok. For den delen av webben som fremdeles snakker ASCII kan den kodes som ­ og selv om det ikke ser pent ut i koden så er det likevel kjekt å kunne dytte et par sånne inn i ord så lange som nesten­ulykke eller lengre. For oss som bruker Unicode er soft hyphen et tegn som lett kan skrives eller limes inn i teksten.

En ulempe er at ikke alle nett­lesere setter inn en binde­strek når de bruker tegnet til å dele et ord. En annen feil som dess­verre dukker opp litt for ofte er at tegnet erstattes med en binde­strek selv om ordet ikke deles. For noen år siden var det helt ille, men nå begynner det å bli såpass mange nett­lesere som opp­fører seg sånn noen­lunde at jeg vil slå et slag for at flere bruker dette nyttige tegnet.

Slå et par slag på tastaturet for at lange ord skal få muligheten til å dele seg.

Lenke til denne artikkelen: Et lite brukt tegn på web