digme: blogg

Gratulerer med dagen, Douglas Engelbart

Eple-applaus og ditto vitser har fått sin del, og vel så det, av vår kollektive oppmerksomhet de siste dagene. Jeg kan styre min begeistring for eplemanien, men lørdag 30. januar er det på sin plass å gi alle datamaskiners mus en hjertelig håndtrykk til ære for han som pønsket ut dette med pek og klikk: Douglas Engelbart. Musefar fyller 85 år!

Han tilhører mine foreldres generasjon, men hans status som visjonær innen mitt eget fagområde har på ingen måte bleknet. Jeg tror at også neste generasjon kan ha utbytte av å lese om hans tanker og idéer.

The Engelbart Hypothesis: dialogs with Douglas Engelbart

Gratulerer, og måtte flere bli inspirert av deg og sette seg like store mål for arbeidet de gjør. Verden trenger hver eneste en som bidrar til å forbedre vår kollektive IQ.

Skolearbeid avler vold?

Årets første rapport fra Statistisk sentralbyrå ser på forholdet mellom hjemmelekser og elevers skoleprestasjoner. Dagsavisen har intervjuet rapportforfatteren og Hege Ulstein har skrevet en kommentar som er verd å lese, selv om jeg slett ikke er enig med henne. Jeg kan også anbefale å lese omtalen i tidsskriftet Utdanning, som for to år siden skrev om en masteroppgave om skolens leksepraksis. Før folk kaster seg alt for ivrig ut i diskusjonen vil jeg nok anbefale i det minste å skumlese selve rapporten til SSB. Den reiser nok flere spørsmål enn den gir svar.

Hege Ulstein starter med en sammenligning mellom tiden barn bruker på skole, skolearbeid og SFO, og lengden på en vanlig arbeidstakers arbeidsuke. Det er i og for seg fortsettelsen på en gammel debatt. Selv om ikke timeantallet nødvendigvis blir det samme som for en lønnsmottager, så er det viktig å ha klart for seg hvor mange timer av et barns hverdag som inneholder planlagte obligatoriske aktiviteter. Det et viktig at skolen avgrenser hvor mye tid som forventes brukt til skoleoppgaver utenom det som er undervisning med lærer, og at skolen også tar ansvar for at lærerne er såpass samkjørte at dette fungerer i praksis.

Når Thore Langfeldt kaster seg inn i debatten blir argumentasjonen ganske vill. Han starter med å fortelle om en gutt som gruer seg til å gjøre lekser, for var det noe han ikke forsto ble faren sint og slo ham til blods. Problemet med Langfeldts argumentasjon er at dette er en situasjon hvor problemet er en voldelig far. Langfeldt stopper ikke med dette, men påstår faktisk at lekser skaper til dels alvorlige konflikter i alle familier:

Det finnes ingen familier som ikke har eller har hatt konflikter i forbindelse med lekser. Hvor mye vold, gråt og tragedier som knytter seg til lekselesing, er det ingen som helt vet, […]

Både Langfeldt og andre som har uttalt seg de siste dagene har generalisert resultatene Marte Rønning ved SSB har kommet fram til. Undersøkelsen har kun tatt for seg matte og naturfag, og gjelder fjerde og åttende klassetrinn i grunnskolen. En undersøkelse av leseferdighet fra 2007 viste at leseferdigheten øker når elevene bruker mer tid på hjemmelekser.

En svakhet med dagens leksediskusjon er at det er nokså åpent hva hjemmelekser er. Skal lekser trekkes inn i en pedagogisk debatt trenger vi bedre innsikt i hvilken effekt forskjellige typer hjemmelekser har. Rapporten fra SSB gir ingen grunn til å sette to streker under en hypotese om at elever lærer lite av lekser. Vi bør heller undersøke hva slags lekser som gir positiv effekt og hvilke typer lekser som gir dårlig effekt, og i hvilke fag og på hvilke klassetrinn det er hensiktsmessig å gi lekser i det hele tatt. Kanskje er det også sånn at ikke alle elever bør få samme type lekser for å få best utbytte av skolen.

Leser du rapporten til Marte Rønning ser du at hun stiller mange spørsmål. Forskning er ikke sånn at vi da kan velge de hypotesene vi liker best og ignorere de andre. Det er nødvendig å gjøre flere utfyllende studier for å finne de gode svarene.

Ekspert eller spørsmål om etikk

Avisen Gudbrandsdølen dagningen skriver at Høgskolen i Lillehammer får eksperthjelp fra en 14-åring, og Ringerikes blad kan fortelle at 14-åringen blir tidenes yngste foreleser på høgskolen. Det dreier seg om bloggeren Emilie "Voe" Nereng, og leser du forbi overskriftene så skal hun holde innlegg på et seminar om sosiale medier.

Jeg har stor respekt for bloggingen til Voe og det er morsomt at hun tydeligvis har truffet et såpass stort publikum, men jeg er nokså forundret over at en akademisk institusjon som Høgskolen i Lillehammer presenterer henne som ekspert og foreleser. Det blir som om Norges musikkhøgskole skulle invitert en populær barneartist for å forelelese musikkteori.

Det kan selvsagt hende at jeg tar helt feil, men jeg tillater meg å sette et spørsmålstegn ved 14-åringens innsikt i den faglige, teoretiske siden ved blogging og sosiale medier. Det utelukker ikke at hun har noe å bidra med på et seminar på høgskolen, men bidraget kan kanskje bedre karakteriseres som en saksstudie.

Dette er på ingen måte en nedvurdering av Voes prestasjon som blogger, men det er en svært viktig presisering av hennes rolle i en akademisk setting. Dersom Voe og bloggingen hennes i praksis er en saksstudie så gjelder forskningsetiske regler. Det gjelder særlige regler for barn, dvs personer under 18 år. Jeg vil påstå at det vil være en svært tvilsom praksis å omgå disse reglene ved å si at vedkommende er ekspert og skal forelese på høgskolen.

Nå har jeg ikke noe informasjon om hva som faktisk er avtalt mellom Høgskolen i Lillehammer og bloggeren Voe i denne saken. Min kommentar er kun en refleksjon over medieomtalen. Likevel, jeg tror det er relevant å stille disse spørsmålene.

Kunnskap trumfer alt?

Jeg har lest statsministerens nyttårstale, og selv om det er mye fornuftig som sies så er det en del utsagn som skurrer og enkelte steder hvor logikken brister. Jeg velger å starte med et forsøk på fyndord statsministeren har brukt tidligere også: kunnskap trumfer alt.

Det spørsmålet som dukker opp er: har taleskriveren brukt ordboka for å sjekke hva ordet trumfe betyr?

trumfe v1 spille ut en *trumf (1,2) t- sitt synspunkt igjennom tvinge igjennom sitt synspunkt tross fornuftige motforestillinger.

Allerede på det språklige planet har jeg problemer med utsagnet.

Kunnskap er kun et fundament, og det virkelig viktige spørsmålet er hvordan kunnskapen anvendes. Å tvinge gjennom synspunkter er etter min oppfatning ikke noen god måte å anvende kunnskap på. Det Stoltenberg egentlig gjør er å trekke fram et heller dårlig eksempel på at kunnskap er makt.

Kunnskap er heller ikke det samme som sannhet, og kunnskap er slett ingen garanti for at en er sannspådd når det gjelder framtiden. Likevel, uten kunnskap har vi særdeles dårlige kort på hånden for å skape konkurransedyktig og bærekraftig virksomhet.

Blåmåne

Den siste tida har flere aviser fortalt oss at i kveld, nyttårsaften, ser vi et fenomen som på engelsk kalles blue moon og om vi ikke har hatt det før fikk vi det norske ordet blåmåne. Vakkert og poetisk, men dessvere er dagens fenomen noe som heller burde fått navnet trykkfeilsmåne.

Den forklaringen avisene har gitt oss er at begrepet blåmåne brukes når månen er full for andre gang i løpet av en måned (eller kalendermåned for å være litt pirkete). Med henvisning til det engelske faste uttrykket once in a blue moon har noen aviser deretter påstått at dette er et sjeldent fenomen. Dessverre bare tull fra ende til annen.

At månen er full to ganger i løpet av en måned skjer regelmessig, i gjennomsnitt er det 2½ år mellom hver gang. Noen år skjer det to ganger i løpet av ett år. Da er det fullmåne to ganger i januar og to ganger i mars. Årsaken er at selve månefasen, det vi kaller en synodisk måned, er 29 døgn 12 timer 44 minutter og 2,9 sekunder. Kalendermåneden februar er kortere enn dette, de andre månedene er lengre. I løpet av en hundreårsperiode er det fullmåne to ganger i løpet av en måned hele 41 ganger, og jeg tror ikke det er grunnlag for å si at dét er et sjeldent fenomen.

Uansett, den enkle definisjonen som sier at den andre fullmånen i en måned kalles blåmåne er feil og feilen oppsto i en artikkel i tidsskriftet Sky & Telescope i 1946. Artikkelens tittel var for øvrig Once in a blue moon. Tittelen var det redaktøren som laget, uten å sjekke med artikkelforfatteren. Denne artikkelen ble mange år senere referert på radio og spredd videre i løpet av 1980-årene. Først i 1999 ble feilen oppdaget og en rettelse publisert, men 10 år står denne kun igjen som et eksempel på hvor liten oppmerksomhet en rettelse ofte får.

Artikkelen i Sky & Telescope var en av to artikler som viste til en definisjon av begrepet blue moon i 1937-utgaven av Maine Farmer's Almanac, men denne definisjonen har ingenting med kalendermåneder å gjøre. Den er knyttet til de fire årstidene som i denne sammenhengen avgrenses av solverv og jevndøgn. Hver årstid har vanligvis tre fullmåner, som forskjellige tradisjoner gir hvert sitt navn (og, nei, vi regner ikke januar, februar osv med i disse navnetradisjonene). Når en årstid nå og da har fire fullmåner får den fjerde månen i en årstid i følge nevnte almanakk navnet blue moon, blåmåne.

Skal vi følge definisjonen til almanakken er kveldens fullmåne slett ingen blåmåne. Neste blåmåne blir derimot i november 2010 (om jeg ikke tar feil, men jeg har ikke tenkt å justere for lengde- og breddegrad og kontrollregne i kveld). En annen detalj er at det ikke er så vanlig å la jevndøgn og solverv definere overgangen mellom årstidene, så dermed kan beregningen av de blå månene skje på enda en måte.

Nå gir ikke denne historien fra forrige århundre noen ordentlig forklaring på hvordan begrepet blue moon har kommet inn i det engelske språket. Opprinnelsen er sannsynligvis knyttet til hvordan kirken beregner datoen for påsken. Gjennom tidene har forskjellige beregningsregler blitt brukt, og det har vært (og er fortsatt) uenighet om hvilken beregningsregel som er den riktige. Noen ganger var månefasene slik at påsken ville komme rent for tidlig, noe som den engelske kirken ganske enkelt korrigerte ved å kalle den tidlige fullmånen for belewe, et ord som kan bety både blå og falsk.

Yf they say the mone is belewe, we must believe that it is true. (1528)

Grunnstoff for det neste tiåret

Det nærmer seg årsskifte, og vi går inn i et nytt tiår. Da er det gøy å spekulere litt om hva som blir viktig framover. Tilgang på vann som er så rent at det kan drikkes er allerede en utfordring flere steder. Fossile brennstoff, som kull og olje, er både en begrenset ressurs og et miljøproblem når vi forbruker det. Dette er utfordringer som sannsynligvis blir større det neste tiåret, dessverre.

Eirik Newth har nevnt viktige metaller i 2050-bloggen. Det er interessant å studere illustrasjonen fra tidsskriftet New Scientist som Eirik har funnet fram, men det er viktig å merke seg at beregningene raskt kan endre seg på grunn av ny teknologi eller på grunn av økende satsing på enkelte typer eksisterende teknologi. Dersom en langt større andel av verdens bilproduksjon blir elektriske biler vil behovet for enkelte råstoffer endre seg merkbart.

Novemberutgaven 2009 av Scientific American har en presentasjon av den utfordringen det vil være å dekke verdens behov med ren energi. Slike prosjekter vil øke behovet for bl.a. litium, et grunnstoff Eirik nevner i sitt blogginnlegg. I tillegg til at rundt halvparten av verdens kjente forekomster av litium finnes i Bolivia så er over en fjerdedel av verdens kjente forekomster i nabolandet Chile. Deretter kommer Kina som har 10 prosent av forekomstene.

Både elektriske biler og vindkraftverk har behov for grunnstoffet neodym som bl.a. brukes til å lage lette, men kraftige permanentmagneter, og andre sjeldne jordmetaller. I dag er det Kina som står for 95 prosent av verdens produksjon av sjeldne jordmetaller. Nå finnes det forekomster av sjeldne jordmetaller andre steder, men det er svært lite produksjon annet enn i India. Det kan være greit å ha slike detaljer i minne når en funderer over klimaforhandlinger i København nå og hva nå enn det blir av slike forhandlinger i framtiden. Vi har et oljefond, men det er nye land som har mye av framtidens viktige ressurser.

Et i overkant åpent samfunn

Hvert år, en gang ut i oktober går det norske samfunnet litt av hengslene. Skattelistene legges ut på Internet og nøkkeltallene for ligningen til nesten alle norske skattebetalere er tilgjengelig for alle som ønsker å se, uansett om den enkelte skattebetaler har klaget på ligningen eller påpekt feil i opplysningene som legges ut. Tradisjonen her utviklet seg fra papirlister som ble lagt ut på ligningskontorene for offentlig innsyn. At opplysningene er offentlige er nokså uproblematisk, men når opplysningene legges ut på nettet kan de lett behandles videre og kombineres med andre opplysninger. Det er på høy tid at det reises en debatt om dette er en utvikling som vi trenger og ønsker.

Det er flere argumenter for å offentliggjøre nøkkeltallene ligningen. Den enkelte borger og mediene har en mulighet til å gjøre en viss kontroll med at Skatteetaten ikke forskjellsbehandler noen av oss. Det gir en viss mulighet for å avsløre at enkelte lurer seg unna fellesskapets forpliktelser, f.eks. ved å utnytte smutthull i lover og regler. Det gir en viss mulighet til å kontrollere at enkelte uberettiget utnytter støtteordninger. Listen kan sikkert gjøres lengre, men det er også verd å understreke at vi må ta forbehold: en viss mulighet. Sikre kan vi aldri være. Vi har ikke innsyn i alle tallene som er lagt inn i selvangivelsen.

De fleste ønsker nok ikke å betale mer skatt enn nødvendig, og formue kan plasseres slik at ligningsverdien blir lavest mulig og det er mulig å utsette skatt. De som har mest har størst muligheter til å foreta slike disposisjoner på helt lovlig vis. De som ikke har rent mel i posen har antagelig ikke så stor grunn til å synliggjøre formue og inntekt.

Personvernet er en avveining mellom enkeltindividets behov for privatlivets fred og samfunnets behov for innsyn. Grensene kan trekkes hvor som helst mellom ytterlighetene. En mulighet å påføre den som ønsker innsyn en liten kostnad, for eksempel å måtte gå til ligningskontoret for å få innsyn der. En annen mulighet er å kreve at den som ønsker innsyn må identifisere seg, i det minste for Skatteetaten. Når politikere og journalister argumenterer om viktigheten av å avsløre styrtrike mennesker som snylter på fellesskapet så er det verd å nevne at dette gikk aldeles utmerket den gangen vi måtte troppe opp på ligningskontoret for å se i ligningslistene.

I dag kan nøkkeltallene kombineres med andre opplysninger. Årets nye leketøy for å tilfredsstille kikkermentaliteten er programvare som kobler ligningstallene med sosiale medier som Facebook. Tidligere har vi fått tjenester som kobler ligningen med telefonkatalogens adresser og deretter til kart og flyfoto. Dette er å gjøre det usedvanlig lett for svindlere, innbruddstyver og ranere. Vi utsetter den enkelte borger for større risiko.

Enkelte argumenterer her med at de vil ha dokumentert slike påstander. Må de gjerne ønske, men her bør vi vel helst få lov til å drive vanlig forebyggende arbeid. Vi beskriver truslene og sannsynliggjør risikoen, men vi venter ikke på at tilstrekkelig mange skal bli svindlet og ranet til at de mest skeptiske skal bli overbevist.

Jeg har tilstrekkelig mange eldre pensjonister i bekjentskapskretsen min til at jeg tør påstå at "telefonselgere" tvilsomme innsamlingsaksjoner ringer litt oftere til disse menneskene enn de jeg kjenner som er langt yngre. Disse telefonselgerne er ganske pågående, og de virker ikke som de ringer helt på måfå. Det er heller ikke så mange ukene siden en av pensjonistene jeg kjenner ble ranet, og det var påfallende at raneren ser ut til å ha gått rett på én enkelt enebolig i et boligfelt.

Spaning for innbruddstyver og ranere blir litt for lett. Skattelistene kan brukes til å identifisere formuende pensjonister. Adresse og karttjeneste kan brukes til å finne ut hvem som bor i eneboliger. En tur forbi huset og du ser som regel lett om det er montert nøkkelsafe ved inngangen, noe som tyder på at vedkommende har hjemmehjelp og/eller hjemmesykepleie. En kort telefonsamtale kan gi mer informasjon.

En form for svindel som øker i omfang er identitetstyveri, og her er alle aldersgrupper utsatt. Jo mer informasjon som er offentlig tilgjengelig, jo lettere er det å gjennomføre identitetstyveriet.

For journalistene kan det være et poeng at penger slett ikke er alt. For å avdekke maktmisbruk, korrupsjon og annet kan Internettet by på opplysninger om hvem som sitter i styrer med hvem i næringslivet. Alle som er oppnevnt i styrer, utvalg, råd og lignende for staten er registrert i Organbasen. det er litt mer krevende å finne alle som har tilsvarende verv for kommuner, men det er mulig. Dette utgjør et maktnettverk som antagelig er viktigere enn den synlige pengeflyten mellom personer og virksomheter. Vær så god å grav, men slutt nå med grafsingen.

Andre som har skrevet om dette er:

• Iskvew Klikkhorer gir kikkere nye muligheter
• Vox Populi Grafsing vs samfunnsnytte
• Espen Andersen Den egentlige nasjonaldagen…

Sykt fravær

I etterkant av statsbudsjettet har det blitt en del debatt om sykefravær og trygd, og den diskusjonen fortsetter nok en stund. Utgiftspostenes størrelse tatt i betrakting bør den så absolutt fortsette og gjerne med større tøkk enn i dag, men jeg er redd antall avsporinger og blindveier kan bli slitsomt.

Det er noe med måten dette temaet diskuteres på. Start en diskusjon og det tar ikke lang tid før noen argumenterer at økningen i sykefravær skyldes lavere arbeidsmoral. Den foreslåtte løsning blir gjerne at vi må ta oss sammen. Ikke uventet blir en del av oss litt provosert av å bli mistenkeliggjort når vi går til legen.

Statistikk er en viktig verktøy i samfunnsdebatten, men det er ganske vanskelig å bruke statistikk. Jørgen Skavlan skriver f.eks. i sin kronikk at vi går til fastlegen 4,7 ganger i året. Jeg vet ikke hvor han har dét tallet fra, og heller ikke om det er aritmetisk middel eller median han argumenterer med. Det jeg vet er at det er langt fra tallet på mine besøk hos fastlegen. Det er kun et tall, og ute av en veldefinert kontekst blir slike tall ofte tull.

En samfunnsøkonomisk beskrivelse kan gi en et oversiktsbilde, men det er ikke sikkert at økonomiske virkemidler alene er de beste for å løse et komplekst problem. Sykefravær og trygd kan lett deles i to: misbruk av de økonomiske støtteordningene, og utfordringene med å redusere et høyst reelt sykefravær og få flere trygdede tilbake i arbeid. Jeg kan ikke helt se at det skulle være noe poeng å finne én løsning for både misbruk og reelle helseproblemer.

I noen sammenhenger er det nødvendig å se på problemstillingen fra flere sider for å finne ut hva som faktisk er problemet, om det i det hele tatt er noe problem. Er høyere sykefravær uønsket, eller er det den naturlige konsekvensen av at vi har fått høyere yrkesdeltagelse, Ta for eksempel spørsmålet om årsaken til at sykefraværet for kvinner har steget kraftig de siste 20 årene. En faktor at det tross bedre likestiling er forskjell på hvilke jobber kvinner og menn har, og kvinner gjør fremdeles mer husarbeid enn menn, dessverre. En annen faktor som spiller inn kan bare forklares statistisk: flere kvinner deltar i yrkeslivet i dag enn for 20 år siden. Det burde være enkelt å illustrere grafisk:

En annen måte å si det på er at en viss økning i sykefraværet er den helt naturlige prisen vi må betale når flere kvinner skal delta i yrkeslivet. Av den grafiske framstillingen over er det lett å se at økningen er størst for kvinner i den alderen en får barn og har ansvar for barn. En måte å redusere dette fraværet på er kanskje ved at menn tar en større del av husarbeidet?

For det det reelle sykefraværet, og antagelig også en del av misbruket, så er det vel så viktig å få bedre kunnskap om hvilke tiltak og forutsetninger som reduserer sykefraværet på enkelte arbeidplasser i stedet for kun å bruke enkle økonomiske virkemidler som i verste fall kan slå negativt ut for enkelte grupper. Det er faktisk politisk vilje til å tenke svært positivt med tanke på mulige tiltak.